Måteholdets motstandere

Måteholdet har kraftfulle motstandere i Norge. Måtte det likevel vinne frem.

Fire aktuelle saker konvergerer rundt lanseringen av Henrik Syses bok om Måtehold i grådighetens tid: En forvillet nordmann har vært på Mount Everest, et stortingsflertall vil ha hurtigtog og både økonomisk debatt og klimadebatt raser i kjølvannet av finanskrisen og den påfølgende realøkonomiske turbulens. Som "Sture Hansen" i P2-programmet Hallo i uken (Takk for all moro – vi kommer til å savne dere!) pleide å si: "Tilfeldig – næppe!"

Henrik Syse hevder at vi trenger å gjenreise den aristoteliske "gylne middelvei", for vår egen del, for samfunnet og for klodens fremtid. Han har selvfølgelig rett:

• Vi er lykkeligere passe mette, passe mosjonerte, passe ferierte og passe stressete, enn vi er med for mye eller for lite. En sukkerbit i kaffen er utmerket, fem gjør den udrikkelig.
• Samfunn med høy grad av inntektslikhet – måteholdssamfunn - er lykkeligere, friskere, mindre rammet av kriminalitet og har høyere levealder og mellommenneskelig tillit enn samfunn med ekstreme forskjeller.
• Klodens bærekraft styrkes ved moderat befolkningstilvekst, redusert forbruk, mindre transport og lett, lavenergikrevende teknologi.

Kort sagt, alle vinner langsiktig på måtehold – individ, samfunn og klode. Er det så vanskelig, da?

For det første: Vi svermer for ekstremer vel så mye som for måtehold. Våre nasjonale helter var ikke særlig måteholdne. Nansen drev ekstrem risikosport. Og fortsatt får ekstremistene heltestatus: Fjellklatreren Jarle Trå er nettopp fraktet ned fra Everest med yakokse og bil. Han skal aldri spise yakokse mer, sier han.

Noen vurdering av den moralske holdbarhet av å sette andre menneskers, både sherpaer og klatrerkameraters, liv på spill, og av den samfunnsøkonomiske kostnad, er ikke fremkommet i intervjuene med mannen. Måteholdstanken er fraværende.

Nordmenn er blant idrettenes, og særlig vinteridrettenes sterkeste entusiaster. Og de olympiske idealer maner jo sett ikke til måtehold: "Fortere, høyere, sterkere!" Måteholdsideen står bare måtelig sterkt i forhold til andre idealer.

Kjell Inge Røkke fikk Peer Gynt-prisen for tre år siden. Og en ekte Gynt er han jo: Mest mulig penger på kortest mulig tid på en hvilken som helst måte. En gyntiansk olympier med heltestatus i samtiden er han – og som sådan fortjente han jo prisen.

Rett etter murens fall, på begynnelsen av 90-tallet, arbeidet jeg med televerket i Albania. Nettet var misligholdt og forfallent, på sentralene målte operatørene samtaletid med armbåndsur og noterte medgått tid med blyant på papirlapper. I diskusjonene møtte vi stadig på argumenter mot restaurering og vedlikehold av nettet – man ville heller ha fibernett, og la det gamle forfalle.

Nytt og fantastisk ville man ha, ivaretakelse og måtehold var uinteressant. I nøyaktig samme ånd vil det norske stortingsflertallet ha høyhastighetstog – mens kjøreledningene på Oslo S fortsetter å falle ned og forsinkelsene setter nye rekorder. Fortere, høyere, sterkere – det blir vel bra?

For det andre: Rundt bordet i et selskap er det ikke vanskelig å enes om at måtehold er viktig. Det påfallende er at alle rundt bordet erklærer seg som "måteholdne"! Enten de har null eller tre biler, elektrisk bil eller tørst amerikaner, null eller tre hytter, eller null eller tolv utenlandsreiser med fly til ferieparadiser i året. Eller drikker ingen eller åtte glass vin.

Måteholdsgraden fastsettes på en felleskulturell skala. Sammenlikner vi oss oppover på skalaen er vi alle måteholdne, sammenlikner vi oss nedover er vi utsvevende fråtsere. Så vi sammenlikner oss oppover. Vi definerer systematisk våre handlinger til å være i overensstemmelse med våre idealer, for å unngå det psykologien kaller "kognitiv dissonans" – ubehagelig divergens mellom oppfatninger og handlinger.

For det tredje: Sigmund Freud. Hva han har med måteholdsdyden å gjøre? En hel del. Måtehold krever viljestyrke og etterlevelse av idealer. Men freudianismen har preget kulturen med sitt merkverdige menneskesyn: At vi må være forsiktige med å stanse lystimpulsene fra "Id". Slikt medfører hemninger og nevroser. Menneskesinnet er som en dampkjele, hvis ventilene stoppes til kan den eksplodere. Kort sagt: Lev ut dine impulser her og nå.

Freudianismen har preget den politiske venstresiden og 68-erne kanskje mer enn noen annen. Og inspirert av Freud møtes "dydsmønstre" som Syse med antimoralismens evige argumenter: "Ingen skal fortelle oss hvordan vi skal leve og hvor mye kake det er bra å spise!"

For det fjerde: Habituering, eller "stueblindhet" som det kalles på folkemunne. Det vi lever i er normalt, slik det skal være. Vi registrerer for eksempel ikke lenger massetransport som ekstraordinært, det er en selvfølge.

Når Norge pumper olje og gass opp av havet, og i løpet av to generasjoner tømmer en naturressurs det har tatt millioner av år å bygge opp, som direkte og indirekte bidrar til omfattende miljøskader, er det lite å diskutere. Det bare er slik, fordi transport uten grenser er normalt og vårt moderne levesett er en selvfølge.

- Hvis mennesket har eksistert i to millioner år, tilsvarer dets erfaringer i den industrielle tidsalder to dager i en 70-årings liv, altså temmelig bagatellmessig, uttalte biolog og første redaktør av The Ecologist Edward Goldsmith for noen år siden. En klok mann, med et tankevekkende perspektiv.

Måteholdet har fire kraftfulle motstandere: Motstridende idealer, kognitiv dissonans, antimoralisme og habituering. Måtte måteholdsdyden likevel vinne frem.