VANSKELIG: Beregninger viser at aleneforsørgere som jobber kan komme dårligere ut økonomisk enn de som ikke gjør det. (Illustrasjon)

Kommentar

Når det straffer seg å jobbe

To aleneforsørgere. Begge med ett barn. Den som jobber kommer desidert dårligst ut.

  • Torbjørn Røe Isaksen
    Journalist
Publisert:

Det er mye snakk om den norske modellen. Greit nok, selv om begrepet bærer preg av å være nok et eksempel på at politikere bruker tre ord på noe de kunne sagt med ett: Norge.

Men hvis vi først skal bruke den norske modellen, må vi også diskutere hva som kjennetegner den. Norge har et stabilt demokrati, en åpen økonomi, sterke fagforeninger og god beskyttelse av eiendomsretten, for å nevne noe.

Hvis jeg skal oppsummere velferdssystemet vårt tror jeg det må bli noe som dette: Voksne, ansvarlige mennesker har en plikt til å ta vare på seg selv og sine nærmeste, men vi vil samtidig sikre gode og anstendige ordninger for dem som faller utenfor, for eksempel de som er for syke til å jobbe. Derfor må alle betale inn til statskassen for å finansiere disse ordningene.

Den norske modellen er avhengig av oppslutning, ikke bare fra dem som mottar ytelser, men fra oss alle. Folk må føle at balansen mellom de som jobber og de som ikke jobber er rimelig og riktig. Systemet må være rettferdig.

Den nye uføretrygden har mange gode sider, for eksempel blir det lettere å kombinere trygd og arbeid, noe Høyre har etterlyst lenge. Men en stor utfordring gjenstår. Den kan belyses gjennom det såkalte Brochmann-utvalget som leverte sin rapport tidligere i vår.

Alle uføretrygdede som har barn har i utgangspunktet rett til et barnetillegg som i dag er på 30.900 kroner per barn. Tillegget er behovsprøvd, men det er ikke en grense for hvor høy kombinasjonen av trygd og barnetillegg kan bli.

Det betyr, som Brochmann-utvalget viste, at for en enslig med ett barn så vil hun eller han tjene mer på uføreytelsen enn i arbeidslivet så sant hun ikke tjener over 350 000 kroner. Det høres teknisk ut… I praksis betyr det følgende: Man får mer utbetalt i ytelse enn man fikk i jobb, så sant den pensjonsgivende inntekten ikke var over 350 000 kroner. Hvis man har to, tre eller fire barn, blir ytelsene tilsvarende høyere.

Jeg tror ikke mange aktivt velger seg bort fra jobb og over til uføretrygd, men jeg tror slike ordninger lett kan oppfattes som urimelige for en som faktisk er i jobb.

Tenk deg to personer, begge aleneforsørgere med ett barn. Den ene ble uføretrygdet fra en jobb som betalte 310.000 i året, den andre er i jobb og tjener 310 000 kroner. Den første får da et barnetillegg og vil få utbetalt mer enn sin tidligere lønn. Den andre aleneforsørgeren har akkurat samme økonomiske situasjon, barnet koster like mye å kle opp og sende på fritidsaktiviteter, og hun må i tillegg betale busspenger eller bensin, matpakke og jobbklær – og hun må betale inn til felleskassen. Det er etter min mening ikke et riktig system.

Velferdssystemet vårt skal ha skikkelige ordninger for dem som er for syke til å jobbe, men samtidig må det være rettferdig også for dem som er i jobb. Og det er ikke spesielt rettferdig når to personer i akkurat samme livssituasjon behandles helt forskjellig, og den som er i arbeid kommer desidert dårligst ut.

For Brochmann-utvalgets beregning, se side 58 i dokumentet her.

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Ap vil gi polakker trygdetter polsk prisnivå

  2. Betalt innhold

    Halve Norge «naver». Er det så ille?

  3. Solbergs uføre-eksempel gjaldt bare fire nordmenn

  4. Annonsørinnhold

  5. Kraftfull verktøykasse mot uføretrygd

  6. Gir 330 millioner ekstra til uføre