Kommentar: For sent, Mario D...

Gjestespaltist Nuno Fernandes mener at Den europeiske sentralbanken har gjort for lite for sent.

Sist torsdag annonserte president Mario Draghi i Den europeiske sentralbanken (ESB) det siste skrittet i forsøket på å bedre Europas økonomi: Sentralbanken vil iverksette kjøp av obligasjoner med sikkerhet i lån til bedrifter og personer. Detaljene vil først bli kjent i oktober, men vi trenger ikke se dem for å forstå at det ikke er en universalløsning på Europas problemer.

Det er sant at bankenes lån til bedrifter har blitt færre siden 2008. Men det er fordi kredittverdigheten til de fleste bedriftene, spesielt små og mellomstore bedrifter (SMB), har falt betydelig. Bankene er ikke ivrige med å finansiere dem, og hvis de er det legger de økt risiko til grunn for prisen de tar.

I tillegg har finansene til SMB-ene blitt forverret av resesjonen vi har sett de siste årene. På den andre siden har større EU-selskaper kontantbeholdninger på historisk høyt nivå. Dette betyr at de ikke, i det nåværende økonomiske klimaet, finner gode investeringsmuligheter og foretrekker å beholde pengene på kistebunnen.

Et annet problem med ESBs annonsering er at den - til tross for gode intensjoner - uheldigvis vil ha liten effekt, grunnet det begrensede omfanget av lånesikrede obligasjoner i Europa. Siden krisen i 2008 har aktiviteten i verdipapirmarkedet i Europa vært på et lavt nivå, hvilket er fundamentalt for eksistensen av disse obligasjonene.

Med begrensede utstedelser av lånesikrede obligasjoner i Europa, vil ESBs plan få begrenset effekt.

ESB burde heller ha annonsert lignende planer for tre eller fire år siden, og det burde ha blitt utvidet til kjøp av statsobligasjoner. Dette er det den amerikanske sentralbanken Federal Reserve gjorde - allment kjent som kvantitative lettelser - kjøp av billioner av dollar i slike obligasjoner. Dette kunne forhindret situasjonen Europa nå er i: Stagflasjon.

Kjøp av statsobligasjoner er åpenbart mer trøblete å innføre i Europa enn i USA. Å velge hvilke obligasjoner som skal kjøpes, siden hvert land utsteder dem separat med ulik risiko, er ikke enkelt. Hvordan skulle porteføljevektingen se ut når ESB kjøper statsgjeld? Skulle de bare ha kjøpt obligasjoner fra Sør-Europa? Dette er vanskelige spørsmål, men hadde ESB gjort dette for tre år siden, som Federal Reserve gjorde, kunne vi ha unngått den brede stagnasjonen Europa nå står overfor.

Ved å ikke handle i tide, grunnet all den politiske uenigheten i eurosonen, bommet ESB på timingen og tillot at rentenivået nådde anormalt høye nivåer i 2011-2012, samtidig som euroen kunne svekke seg mot dollaren. Dette rammet den europeiske eksporten, og førte til slutt mange europeiske land inn i resesjon grunnet sparepolitikk på et tidspunkt der reformer var nødvendig. Nå, tre år senere, er statsrentene på et historisk bunnivå, og det er tydelig at ESB ikke lengre har noen rolle å spille.

Den nåværende ESB-planen vil imidlertid gi bankene mulighet til å overføre noen av sine lånebaserte obligasjoner til ESB, og samtidig motta kontanter. Om de låner disse kontantene til selskaper, er et helt annet spørsmål. De tvinges ikke til å gjøre det. Men uansett vil tilfanget av kontanter bidra til at bankene møter kapitalkravene i de kommende stresstestene, og dermed gi dem et pusterom når testene kommer. Det burde også bidra til å lette presset på euroen, hvilket er godt nytt for europeiske eksportbedrifter.

Alt i alt har Mario Draghis lederskap vært solid, men seriøst hemmet av politisk oppstyr som har paralysert Europa de siste fem årene. Nødvendige reformer må fortsatt implementeres. Det beste for hele eurosonen må være en prioritet. Men de nåværende politikerne har, dessverre, vist at de ikke er i stand til å gjennomføre dette.

Til tross for at timingen er dårlig, gjør Draghi sin del av arbeidet. Men han kan ikke bli kvitt Europas problemer alene.