MÅ TA TAK: Regjeringen og resten av landets politikere gjør ikke noek for økt verdiskapning, mener E24-spaltist Karl-Christian Agerup. Her statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen.

Foto: Lise Åserud NTB scanpix
Kommentar

Kommentar: Statsbudsjettet er et hvileskjær for innovasjon

I dag kappes politikerne om å komme opp med nye ordninger som man kan ta æren for å stå bak, men som det tar lang tid før man vet effekten av. Det må vi gjøre noe med. 

  • Karl-Christian Agerup
    Karl-Christian Agerup er administrerende direktør i Oslotech AS. Han har jobbet 12 år som Venture Capitalist og startet opp Northzone Ventures. Han var gründer og administrerende direktør i Hugin AS, som ble solgt til Thomson Reuters. Agerup har også tidligere jobbet som administrerende direktør i Forskningsparken i Oslo. Styremedlem i Schibsted ASA, Aftenposten og diverse teknologibedrifter.
Publisert:

Statsbudsjettet som ble lagt frem i nylig ble dessverre et hvileskjær for økt verdiskapning og entreprenørskap. Regjeringen foreslår å redusere bevilgningene til Forskningsrådets FORNY-program, og beholder de fleste av de øvrige programmene på stedet hvil.

Det mest overraskende på innovasjonssiden i statsbudsjettet er at man foreslår en helt meningsløs lettelse i opsjonsbeskatningen som overhodet ikke adresserer en situasjon som de fleste gründere karakteriserer som kritisk.

Dagens opsjonsbeskatning er designet slik at det ikke gir mening å bruke opsjoner som insentiver til ansatte. Til det er beskatningen for høy fordi all gevinst beskattes både med lønnsbeskatning og arbeidsgiveravgift. I tillegg forskjellsbehandler man ansatte og investorer som kjøper opsjoner til markedspris ved at investorer betaler kapital gevinst mens ansatte lønnsbeskattes av de samme opsjonsgevinstene.

Begge deler hemmer unge selskapers mulighet til å bruke egenkapital og andel av potensiell verdiskapning til å rekruttere nødvendig kompetanse for å lykkes. De fleste politiske partier har kjøpt denne argumentasjonen – og dette forsterker overraskelsen over at regjeringen foreslår en helt marginal forbedring av dagens lovverk som overhodet ikke adresserer behovet.

I sin forrige regjeringsperiode gjennomførte regjeringen et relativt imponerende antall tiltak (godt hjulpet av press fra Venstre i Stortinget) for å styrke samfunnets innovasjonsevne. En rekke såkornfond ble etablert, en ny ordning for studententreprenørskap - FORNY STUDENT - ble etablert, en presåkornordning med statlig matching av private investeringer kom på plass, samt at skatteinsentiver for investorer i vekst selskaper ble innført. I tillegg ble bevilgning til Forskningsrådet vesentlig styrket sammen med inkubatorprogrammet til SIVA. I dette budsjettet øker man i tillegg bevilgningene til det såkalte Katapult-programmet til SIVA fra 50 til 100 millioner.

Selv om vi enda har til gode å se effekten av alle disse tiltakene, er det å anta at man begynner å se konturene av noen av ordningene som faktisk ser ut til å bidra til mest verdiskapning og hvilke tiltak som er penger ut av vinduet. Man burde klare å måle effekten av tiltakene løpende, sammen med en vurdering av hvilke tiltak og miljøer som er i stand til å skape mye ut av lite, og derfor fortjener økte bevilgninger på bekostning av de som ikke gir effekt.

Den offentlige måten å måle på er vanligvis å utsette til eksterne konsulentmiljøer å evaluere ordninger, for deretter å tilpasse politikken mer eller mindre etter anbefalingene som disse kommer med.

Problemet med denne fremgangsmåten er at det tar vinter og vår mellom når ordninger blir innført, til de blir evaluert og til de blir endret i tråd med anbefalinger. Forventningen burde være at man hadde større dynamikk mellom ordninger og i større grad bygger politikken på rammebevilgninger og måloppfølging av virkemiddelapparatet, som så kan tilpasse og utvikle ordninger etter hva som fungerer best for å nå målet.

Ordninger som man ser har en effekt bør styrkes, og de som ikke virker, bør fjernes uten at man trenger et statsbudsjett eller en evaluering imellom. Det setter krav til virkemiddelapparatet om at de selv må stå for effektmåling av de ordningene de forvalter, og at man tør å både utfordre og/eller belønne de miljøer/ordninger som leverer og ikke leverer.

Resultatet ville blitt større dynamikk enn det vi ser i dag hvor eksisterende ordninger og størrelse på insentiver stort sett er like år for år, og hvor politikere kappes om å komme opp med nye ordninger som man kan ta æren for å stå bak, men som det tar lang tid før man vet effekten av.