Problemet med «woke»

Problemet er ikke debatt. Det er forsøkene på å stilne debatten.

Kollega Selma Moren i VG spør i en kommentar: «Er det meg dere er redde for?»

Hun fortsetter: «Hvis jeg er hysterisk og lettkrenket fordi jeg mener diskriminering eksisterer, da er vi ganske langt ute på viddene.»

Det er ganske lett å si seg enig i. Diskriminering finnes. Det er et problem. Og man er ikke lettkrenket bare fordi man mener noe annet om kjønn eller humor enn en middelaldrende, konservativ mann.

Men det er ikke en spesielt god beskrivelse av det fenomenet som kalles «woke» – eller dets slektning identitetspolitikkidentitetspolitikkPolitisk virksomhet eller aktivisme som tar utgangspunkt i erfaringene og historien til en marginalisert gruppe mennesker, som regel en minoritet. Kilde: SNL.

Fenomenet er import fra USA. Der har den såkalte kulturkrigen herjet lenge. Og det dynges på med bensin på bålet. For høyresiden har kulturkrigen blitt et nytt kamprop. For venstresiden likeså.

Symptomatisk nok har vi ikke engang funnet et eget, norsk ord for «woke».

Når det kommer debatter seilende over dammen på denne måten, bør vi egentlig løpe så fort vi kan i motsatt retning. Vi importerer mer enn nok amerikansk kultur fra før, vi behøver ikke å slenge en kulturkrig på toppen.

Men kanskje er det for sent.

Blant unge – og særlig unge menn – er det en stigende følelse av at samfunnsdebatten er blitt for ensporet. Over halvparten av unge er redde for å si hva de mener. Det er liten grunn til å tro at det er fordi 50 prosent av norsk ungdom er hardbarka rasister som hater det annet kjønn.

På den annen side er det også tegn til at vi ikke ukritisk importerer amerikanernes debatt. I diskusjonen om Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» var mange av de mest kritiske stemmene fra venstresiden. Takk og lov.

Identitetspolitikk, eller «woke», er ikke det samme som antirasisme eller feminisme.

Den britiske samfunnsdebattanten Kenan Malik beskriver det godt i sin siste bok Not so Black and White. Han står solid plantet på venstresiden og mener identitetspolitikken er på villspor.

Den nye antirasismen står i fare for å produsere en ny type rasisme, mener Malik. Han beskriver også hvordan rasismens historie har flere gråsoner enn vi liker å tenke over.

Venstresidens kamper har sine røtter i en radikal opplysningstradisjon hvis viktigste idé er universelle rettigheter, snarere enn etnisitet og kultur, argumenterer han. Men vestlige land sviktet sine egne idealer.

Da USA erklærte sin uavhengighet i 1776, var landet en slavestat. Vi kan også bruke oss selv som eksempel: Norges liberale grunnlov av 1814 hadde jødeparagrafen. Antisemittisme som et grunnprinsipp for den nye nasjonen.

I Maliks historieskriving var kampen å inkludere flere i disse grunnleggende rettighetene. Men i dag er idealene selv under angrep, mener han. De fremstilles som vestlige eller kolonialistiske tanker. I stedet for likeverd står identitetspolitikken for at etnisitet og kultur er avgjørende for hvem du er – og hva du bør slåss for.

VGs kommentator vil ikke avlyse eller kansellere. Det er et viktig poeng. Debatt er sunt. Kritikk er ikke kansellering, men en del av demokratiet. Også når kritikken kommer fra noen med merkelappen «woke».

Like fullt er det mest problematiske ved identitetspolitikken nettopp koblingen til kansellering. Et absurd eksempel er den norske barnefilmen «Helt super» som fikk premieren avlyst i Tyskland fordi en gruppe mente de så noe skummelt. Et annet er da NRKs spillanmelder valgte bort det siste spillet fra Harry Potter-universet fordi forfatteren J.K. Rowling blir anklaget for å være transfobisk.

Diskusjon blir erstattet av aktivisme. Rammene for debatten snevres inn. Standpunkter blir knyttet til identitet. Det er ikke lenger hva du sier, men hvem du er, som blir avgjørende.

Da blir «woke» i seg selv en fare for debatten.