Høyrebølge eller labile velgere?

Høyres fremgang tolkes som en ny høyrebølge, men de gode gallupptallene kan forsvinne like raskt som de kom.

Når kommentatorene forsøker å forklare dagens oppslutning om Høyre griper mange begjærlig til begrepet "Høyrebølge". Ikke så rart, i og med at en oppslutning på nesten 25 prosent gir assosiasjoner til Høyres forrige storhetstid på 1980-tallet. Den gangen kom Høyres fremgang fordi partiet hadde en kraftfull og poengtert kritikk av Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Høy marginalskatt, tungrodde og ofte ulønnsomme statsbedrifter, korte åpningstider i butikkene og ingen frihet i eteren, var forhold som Høyre med stor troverdighet kunne kritisere og siden, da de fikk makten, endre.

I dag er situasjonen en annen. Dagens rød-grønne regjering har mye større støtte for sine politiske saker enn oppslutningen om de tre partiene skulle tilsi. Likedan er støtten til Høyres saker uten samsvar med oppslutningen om partiet. Et eksempel er spørsmålet om statlig eierskap. Det er ingen stor bevegelse ute blant velgerne for at staten skal selge seg ned i Hydro, Statoil og Telenor, slik Høyre vil. Slik er det på politikkfelt etter politikkfelt, og det burde egentlig skremme Høyre.

Mye tyder på at partiledelsen også vet at velgergrunnlaget er ytterst ustabilt i og med at Erna Solberg konsekvent holder en lav profil i disse sakene fra partiprogrammet. Hun benytter heller anledningen til å hamre løs på statsråder når anledningen er der. I den økonomiske politikken er Høyre først og fremst på linje med regjeringen, dens kritikk er mest av alt å ligne på en lett korrektur av det eksisterende systemet.

Hva er så årsaken til at Høyre da stiger på meningsmålingene? I en tidligere spalte her har jeg sett på muligheten for at Høyre nå har slukt sentrum. Det er én mulig forklaring. En annen årsak kan være at postmoderne velgere oppfatter stabilitet over tid i preferanser nærmest som identisk med kjedsomhet? Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiets velgere tilhører stort sett de segmentene i befolkningen som er bærere av tradisjonelle verdier, mens Høyre og SV i større grad har forsynt seg av de urbane og velutdannede.

Kan det hende at den mer stabile oppslutning om AP og FrP reflekter dette faktumet, og at de som i dag sier de vil stemme Høyre er velgere som i utgangspunktet ofte skifter oppfatninger?

Kanskje mange av Høyres nye tilhengere synes stabilitet er kjedelig og at de egentlig ikke deler Høyres oppfatninger. Hvis det stemmer, så kan Høyre kanskje igjen oppleve at 12-tallet synes på galluppen – KrF eller Venstre kunne jo med ett få en partileder som fenger, og slik representere "det nye". Hvis fundamentet for Høyres fremgang ikke er annet enn et behov for variasjon så er det heller ikke snakk om en høyrebølge, men heller en indikasjon på at en stor andel av de norske velgeren rett og slett er utstabile når det kommer til partivalg.

For Høyre gjør det saken komplisert: Å være opposisjonsparti uten å føre reell opposisjonspolitikk, kan når de virkelige store slagene står, slik som ved valg, vise seg å være en dårlig strategi. Men på den annen side, hva skal man gjøre når man vet at den store majoriteten av velgerne ikke ønsker partiets program?