Kommentar: En pose potetgull med poteter, juss og moral

Beskyttelse av folkekjære varemerker og andre immaterielle verdier er ikke bare et spørsmål om juss. Man bør også vurdere om man ønsker å ta en moralsk kamp mot folkerørsla.

Potetgull-dommen fra Oslo tingrett, der Maarud enn så lenge er fratatt sin enerett til det registrerte varemerket «potetgull», føyer seg inn i en rekke saker, der innehavere av antatt vernede immaterielle verdier må gi tapt for allmennhetens, konkurrentens eller andres frihet til uhindret å utnytte det samme rettsgodet.

Fra den industrielle siden kan nevnes saken mellom oljeserviceselskapene Roxar og Multi Phase Meters, der Gulating lagmannsrett i 2014 ila førstnevnte en erstatning på 110 millioner kroner for uberettiget saksanlegg, med tillegg av 32 millioner i sakskostnader. Selv om erstatningen på 110 millioner senere ble opphevet av Høyesterett, er saken ingen solskinnshistorie. Et annet eksempel er Oslo tingretts dom fra 2015, der Active Brands forsøk på å stanse skiprodusenten Fishers Easy Skin kortfelleløsning på grunnlag av patentinngrep, enn så lenge har strandet.

Fra den kunstneriske siden fins tilsvarende eksempler. ITVs og Viasats forsøk på å stanse TV Norges versjon av TV-programmet «Come Dine With Me», fordi det angivelig krenket opphavsrettigheter i TV-formatet, er ett. Et annet er Høyesteretts dom fra 2007, der Flåm Utvikling forgjeves påberopte å ha opphavsrett til forestillingen «Huldra i Kjosfossen», som ble fremført i sommerhalvåret for reisende med Flåmsbanen.

En grunntanke bak immaterielle rettigheter er at de skal stimulere til innovasjon, ved at den som skaper noe nytt belønnes med en tidsavgrenset enerett til å utnytte nyskapningen.

Vel så grunnleggende er det imidlertid at rettsgodet på visse vilkår, eventuelt etter et visst tidsforløp skal falle i det fri, bli en del av kulturen og teknikkens stand, av allemannseiet. Det er kanskje først og fremst i dette andre «trinnet», ved rettighetens opphør, at samfunnsnytten som begrunner rettsbeskyttelsen innkasseres.

Balanseringen av rettighetshavers interesser opp mot samfunnets, viser seg dessuten også mens eneretten består. Visse typer kunnskap og visse former for utnyttelse faller uansett utenfor lovens beskyttelse.

Dette sammensatte regelverket gjør det til et ofte intrikat spørsmål å ta stilling til hvor langt rettigheten strekker seg. Selv «lærde» strides regelmessig om spørsmål som for lekmann fremstår som elementære. For eksempel om filmstrømmetjenesten Popcorntime og dens like er lovlig eller ikke.

Denne situasjonen skaper et problem for bedriftene. Det blir en utfordring for dem å ta stilling til om de skal forfølge et opplevd rettighetsbrudd eller ikke. Ikke bare må de i styrerom og administrasjon forholde seg til den direkte kostnadsrisikoen ved et saksanlegg, samt muligheten for en dom som konstaterer at rettigheter virksomheten er tuftet på, faktisk ikke eksisterer.

I tillegg løper man ofte en ikke ubetydelig omdømmerisiko ved å bringe slike saker for retten.

At den generelle kunnskapen er lav rundt immaterielle rettigheter, hindrer nemlig ikke en tidvis svært sterk opinion rundt disse spørsmålene.

Og om saksanlegget skulle være mislykket, vil man fort fremstå som den som forsøker å tilrøve seg vår felles teknologi og kulturarv.

Røvere er det «ingen» som liker. Og i folkets øyne hjelper det da fint lite om intensjonene har vært rene – selv ikke det at man selv har vært opphav til ideen som allemannseiet springer ut av.

En pose potetgull rommer altså ikke bare poteter, den kan også være fylt med både juss og moral.