INGEN VEI UT: Skulle irene trekke seg ut av eurosamarbeidet ville rentenivået og statsgjelden tredobles, skriver Paal Frisvold.

Peter Morrison
Kommentar

Euroen består

Europeiske stater har lite å tjene på å trekke seg ut av valutasamarbeidet.

Paal Frisvold
Journalist
Publisert:

Bankkrisen i Irland har blusset opp spekulasjonene om hvorvidt EUs valutasamarbeid vil overleve. For krisene i mange euroland setter samarbeidet under hardt press. Men alternativet - at noen skulle tre ut - er ingen løsning. Tvert i mot.

EUs valutasamarbeid kom ikke til verden fordi det var en god idé eller en politisk drøm, slik mange norske kommentatorer vil ha det til. Euroen ble innført fordi gjentatte valutakriser bidro til å undergrave grunnpilaren i EU – å skape økonomisk vekst som kan styrke den europeiske velferdsstaten.

kuttene i irske myndigheters budsjetter må til om Irland er med i euro eller ikke

EUs indre marked kom i stand som et svar på langvarig økonomiske nedgangstider etter to oljesjokk i syttiårene, med tosifrete rentenivå, arbeidsledighet og inflasjon. Storbritannia gikk til høyre; liberaliserte det meste, mens Frankrike gikk til venstre; nasjonaliserte det meste. Da var det Europakommisjonen tok initiativet til å skape et stort europeisk marked som skulle legge grunnlaget for økonomisk vekst, om enn moderat, over de neste tjue årene.

Etter hvert som EU lykkes i å knytte landene sammen, hvor vi i Norge ble med gjennom EØS, viste valutasvingingene å bli et stadig større problem. Siden valutaer kunne handles fritt oppstod regelmessige finanskriser. Devalueringer i ett land ødela for andre. Den finske devalueringen i 1998 på tretti prosent gjorde tusenvis arbeidsløse i papirindustrien i Belgia, Holland, Frankrike og Tyskland. Over natten sveipte valutasvingninger bort årevis av innsats med moderate lønnsøkninger og andre langsiktig tiltak for å bedre konkurranseevnen. Slik kunne man ikke ha det. Det var derfor euroen ble innført.

Problemet lå i euroens egen suksess på det internasjonale pengemarkedet. Ja, land med stor gjeld kunne gjemme seg bak den for å låne penger til en kunstig lav rente for å betjene store utgifter. I dag klager irene på at de må ut med 5,3 prosent rente for å selge statsobligasjoner. Men skulle irene trekke seg ut av eurosamarbeidet ville rentenivået tredobles; ditto irsk statsgjeld som vil måtte betales av irske skattebetalere.

De harde og vanskelige kuttene i irske myndigheters budsjetter må til om Irland er med i euro eller ikke. Tyskland, på den andre siden av skalaen, vil også tape på å trekke seg ut av eurosamarbeidet fordi den tyske mark ville stige i verdi. Tysk eksport ville blitt mye dyrere og kvele drivkraften i økonomien.

Kritikere hevder euroen aldri vil overleve før EU får en felles økonomisk politikk. Akkurat som i USA. Dette er feil. USAs økonomiske politikk er ikke på noen måte harmonisert: California, med hundre ganger større gjeld enn Hellas, fører en helt annen økonomisk politikk – det vil si skatte- og utgiftspolitikk enn Texas. Den største forskjellen mellom USA og EU er at markedene ser til én president og én sentralbanksjef. EU derimot, har én leder for sytten medlemmer av eurosonen, én kommissær for valutaunionen, én sentralbanksjef og en president for Europakommisjonen.

Det tok USA over hundre år å etablere dagens finanssystem. EU vil nok bruke en fjerdedel av tiden. Men komme dit vil de – over tid.