Kommuner i grenseland

Vi trenger færre og mer robuste kommuner. Alternativet er en gradvis uthuling av lokaldemokratiet.

Norge er et grenseland. I tillegg til 430 kommuner, består kommunekartet i dag av cirka 2600 kommunale og interkommunale selskaper.

Alternativet til kommunesammenslåing er ikke "smått, men godt", men et virvar av ulike selskaps- og samarbeidsstrukturer, store variasjoner i det kommunale tjenestetilbudet og en gradvis uthuling av lokaldemokratiet.

De siste 10 årene har det skjedd en tredobling av interkommunale selskaper. Flere kommuner deltar nå i 50 ulike partnerskap og samarbeid. Vi har 69 regionråd, 18 fylkeskommuner og verts- og samkommunemodeller. Denne uoversiktlige mosaikken er ikke svaret på kommunenes utfordringer.

I løpet av mitt første år på Stortinget har jeg møtt i overkant av 50 av landets ordførere. Det er fine folk. Folk som tar ansvar, prioriterer, leder, håndterer endringer og står til ansvar for kommunens innbyggere - hver dag. Og overalt. Jeg beundrer ordførere.

Et av problemene med interkommunalt samarbeid er at makt flyttes fra folkevalgte (som innbyggerne kan kaste ved neste valg) til administrativt ansatte (som er usynlige for velgerne), fra kommunestyrer til ulike samarbeidsorganer.

Det interkommunale samarbeidet er ofte dårlig forankret i deltakerkommunene, og mange kommuner har ikke oversikt over hvilke samarbeid de deltar i.

Kommunenes manglende kontroll med de interkommunale selskapene (IKS) er urovekkende. Selskapene mangler det "bolverk mot misligheter" (sitat Eva Joly) som private småaksjonærer representerer. Desto viktigere blir eierkommunens kontrollrutiner. Og de svikter.

En rapport fra Nordlandsforskning viser at deltakerkommunene ikke kontrollerer IKSene: De enorme verdiene til tross: det ble utført bare 0,4 selskapskontroller pr. kommune i 2008.

Om erfaringen tilsa at kontroller ikke avdekket misligheter, kunne man forstått en slik praksis. Men det er det motsatte som er tilfellet: Når det faktisk gjennomføres kontroll, avdekkes regel- og lovbrudd i drøyt halvparten av tilfellene. Og 12 prosent av kommunene rapporterte at "alvorlige lov- og regelbrudd" var "vanlige" eller "svært vanlige" (!) når det gjennomføres selskapskontroll. Vannverkssaken på Romerike var en grell påminnelse om hvor galt det kan gå.

Dessverre florerer lettvinthetene i debatten om kommunestruktur. Det kan hende vi skal komme i mål med 200 eller 100 kommuner. Men å begynne med tallet – uten å skjele til avstander, kommunikasjon, ansvar og oppgaver – slik Høyre og FRP gjør, blir som å fastslå det trenges 10 – og akkurat 10 - malingsspann for å male yttervegger, uten å forholde seg til hvor stort eller værbitt huset er.

Andre skal ha seg frabedt at kommunekartet "tegnes inne i Oslo" og sier at "Oslofolk i alle fall ikke skal bestemme". Folk vet best lokalt, påstås det.

Det er en farlig boomerang disse strukturkonservative slenger ut: For hvor ender tankerekka som starter med å avfeie Stortinget som udemokratisk? De som skyver demokratiet foran seg i motstanden mot kommunesammenslåing, kan fort møte seg selv i døra.

Det er særlig to argumenter som har vært brukt for kommunesammenslåing: Stordriftsbesparelser og kvaliteten på tjenestene som leveres. Etter mitt syn, står lokaldemokratiet også på spill.

SSB beregnet i 2002 at Norge kan spare 4 milliarder ved å slå sammen kommuner. I tillegg har sammenslåing gunstig fordelingseffekt. Det ville gitt en jevnere fordeling av inntekter mellom kommunene og dermed et mer likeverdig tjenestetilbud.

Men om det skulle vise seg at det ikke er én eneste krone i stordriftsfordeler, trenger vi færre og større kommuner. I fjor slo barneombud Reidar Hjermann alarm: I rundt hver fjerde kommune hadde barnevernet da én eller færre fagstillinger. Det går på bekostning av stabiliteten og kvaliteten i tjenestene, og det krever ikke all verdens fantasi for å forstå at det er habilitetsutfordringer knyttet til å være Barnevernet med stor B i 50 prosent stilling i en kommune der "alle kjenner alle".

Utdanningsdirektoratet la i februar frem en undersøkelse som viste at de minste kommunene (færre enn 2.500 innbyggere) sakker akterut på de nasjonale prøvene. Osloelevene oppnår de beste resultatene, fulgt av andre store kommuner.

Leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, slo i et innlegg i Aftenposten 20. september fast at kommunene er lite attraktive arbeidsgivere fordi fagmiljøene er for små. Det samme sier Norges Juristforbund. Juristmangelen rammer kommunene og innbyggerne når grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper brytes i saksbehandlingen, for eksempel ved at innkjøpsregler brytes, at kommunene ikke forstår produktene kommunen investerer i (slik vi så det hos de såkalte Terra-kommunene), eller at det gis tvilsomme begrunnelser for vedtak som fattes, for eksempel i plan- og bygningssaker.

Det "finmaskede" nettverket av småkommuner er ikke mer finmasket enn at nødvendig kompetanse faller gjennom. Det samme gjør barnevernsbarn. "Barn kan ikke velge hvilken kommune de skal utsettes for omsorgssvikt i", skrev DNs Kjetil B. Alstadheim i en tankevekkende kommentar med overskriften "Barnevern vs. kommunevern" 31. mars i år.

Spørsmålet setter debatten om frivillighet og såkalt tvang i et interessant perspektiv. For er det virkelig mer problematisk om Stortinget tar beslutninger om kommunesammenslåing enn at unger i småkommuner påtvinges et dårligere skoletilbud, at kommunene ikke greier å tiltrekke seg kritisk kompetanse, eller at barn som utsettes for omsorgssvikt tvinges til å forholde seg til et mangelfullt barnevern?

En ny rapport fra NIVI slår fast at nasjonen og den enkelte kommune står overfor et grunnleggende veivalg: Enten møter vi utfordringene gjennom endringer i kommuneinndelingen eller ved å bygge ut et enda mer omfattende og forpliktende interkommunalt samarbeid.

"Jo mer interkommunalt samarbeid, jo mer omstendelige prosesser. Det enkelte kommunestyret vil på lang sikt miste noe av den politiske styringsmuligheten det bør ha", uttalte ordfører Torleif Dalseide (V) i Ål nylig til Nationen.

Det er en viktig påpekning fra en ordfører med praktisk erfaring: Ål kommune bygger ut samarbeidet med nabokommunene hvert år og stadig flere tjenester blir interkommunale. Ifølge Dalseide kan omfanget få betydning for lokaldemokratiet.

Så er spørsmålet: Vil vi den veien? Er det riktig å erstatte åpne, demokratiske kommunestyrer med omstendelige prosesser og ugjennomsiktige selskaps- og samarbeidsformer? Eller skal vi slå et slag for lokaldemokratiet og likeverdige tjenester i hele landet ved å gjøre kommunene større og mer robuste?