Latterlig angrep på elektroniske bøker

Hvis du har barn i skolealder og har lest mer enn Dan Brown, har du helt sikkert revet deg i håret over læreboksituasjonen i Norge.

Ikke det at lærebøkene er så gale i seg selv – det er bare det at de er svindyre, egner seg dårlig til ungenes Kunnskapsløftende prosjektarbeid, ofte er utdaterte (de finansieres over kommunebudsjetter, tross alt), og dessuten som regel inneholder alt for lite om det du synes er viktig og alt for mye om andre ting.

Heldigvis går verden fremover – og i dag produseres kunnskap i stadig større grad i en elektronisk sammenheng, leveres over nettet, hvor feil kan rettes opp og mer informasjon og kraftige søkemotorer bare er noen klikk unna. Det er klart for enhver at akkurat som leksikon har gått fra være noe som står i en hylle og koster masse penger til å bli et søkefelt på en skjerm, vil lærebøker gå fra å være noe tungt, dyrt og gammelt i en ransel til noe rikt, lett og billig i skoleelevenes mobiltelefon eller webterminal. Men overgangen er ikke uproblematisk.

Jeg er sikker på at den gangen Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten var det en masse munker som levde av å skrive av bøker for hånd som protesterte. Slik er det denne gangen også, med munkenes rolle spilt av av Norsk Forleggerforening. Denne ærverdige forsamling maner til kamp mot NDLA (Norsk Digital Læringsarena, en lab for utvikling av digitale læremidler). Digitale læremidler produseres nemlig best av de som produserer papirlæremidler, må vite, og nye aktører som skaper brudulje i en vel etablert statsstøtteordning skal man ha seg frabedt.

Beklageligvis har man litt dårlige argumenter for hvorfor dette egentlig er et problem. Men man kan jo alltids hyre inn noen til å argumentere for seg – så Forleggerforeningen har gått til konsulentfirmaet Econ Pöyry, som har produsert et virkelig makkverk av en rapport.

Jeg har lest mange studentinnleveringer, og syntes mye av det har vært dårlig, men denne "rapporten" er i en særstilling. Den tegner et bilde av en kommende katastrofe som ikke er der, argumentasjonen er syltynn, og ingen viktige påstander er engang i nærheten av å bli dokumentert, verken ved referanser eller data. I tillegg er rapporten skrevet av noen som, for å si det forsiktig, ikke har grammatikalske kunnskaper på et nivå man burde kunne forvente av noen som lever av å skrive, aller minst læremiddelprodusenter. At noen presterer å sende den slags til politikere sier ikke lite om avsenderen. At noen politikere tror på det som står der sier ganske mye om mottakerne.

Ta påstanden om at digitalisering vil føre til redusert mangfold i læremidler. Har digitaliseringen av musikkmarkedet ført til at det produseres mindre musikk? Det er meget sannsynlig at forlagenes satsing på læremidler vil reduseres, men det betyr ikke at det vil produseres mindre eller mer ensrettede læremidler. De vil bare produseres av andre enn forlagene.

Egentlig burde jeg sette meg ned og rive dette i småbiter bit for bit, men jeg klarer ikke engang å ta denne "rapporten" alvorlig. La meg derfor kort si at dette konsulentfirmaet som "arbeider i skjæringspunktet mellom marked, teknologi og politikk," for å sitere deres egen webside, viser en forbausende mangel på kunnskap nettopp om hva som skjer når en ny og mer effektiv distribusjonteknologi kommer inn i et marked for informasjonsprodukter. (Slik det gjorde den gangen Gutenberg oppfant trykkekunsten eller da det ble mulig å distribuere musikk over Internett.)

Hvis forskjellen i distribusjonseffektivitet er tilstrekkelig stor, blir den nye teknologien en disruptiv innovasjon, det vil si at den er økonomisk lite gunstig for de eksisterende firmaene, og at de derfor har et sterkt insentiv til å holde den nye teknologien tilbake så lenge som mulig.

Dette er en klassisk situasjon hvor markedsmekanismene ikke fungerer. Som regel løses den ved at en ny aktør kommer inn - slik Apple gjorde med iTunes i musikkbransjen - og tvinger de andre aktørene til å endre seg. I den prosessen kommer noen av dem til å få det til, og noen av dem kommer til å bli borte. Prisen for et enkelt informasjonsprodukt (som et musikkstykke eller en lærebok) går ned – men siden det er lett å distribuere informasjon digitalt, vil mengden produsert innhold øke. Det gjør den for så vidt allerede - de virkelig store nye læremidlene i norske skoler heter Google og Wikipedia, men de figurerer ikke i noe norsk læremiddelbudsjett (og de fleste lærere vil helst ikke snakke om det).

Nå er det norske markedet for læremidler er for lite til at en ny, digital aktør kan starte på egenhånd. Skal det bli noen endring, må kundene - i dette tilfelle Staten - trå til for å skaffe nye konkurrenter på egen hånd. Og det har kunnskapsdepartementet ved tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal gjort, ved å yte støtte til etableringen av NDLA. (La meg med en gang si at det er bortimot det eneste Djupedal gjorde i sin periode som "Kunnskapsminister" som jeg synes er verdt å rose.)

Reaksjonen fra den etablerte bransjen er naturligvis som forventet: Man setter i gang hylekoret om at her har man tidligere hatt konkurranse, og nå kommer gratis læremidler, og da kan jo ikke forlagene konkurrere.

Men det kan de jo. De kan jo bare sette i gang og lage sine egne NDLA'er, sine egne lærelaboratorier, bruke sine utmerkede (og fastlønte) lærebokforfattere til å lage læremidler som kan tilbys skolene. Betalingen kommer til å skje ved at forlag (og/eller NDLA) kommer til å få betalt direkte, av stat og skoleeiere, for utviklingen av læremidlene, slik forskning og utvikling finansieres i dag.

Problemet for forlagene, naturligvis, er at det ligger mindre penger i denne modellen enn i den eksisterende. En papirbasert lærebok må nemlig produseres og markedsføres, en dyr prosess med mange involverte. En digital lærebok legger man på en server for nedlasting, ferdig med det. Forlagene nekter å si hvor mye de bruker på produksjon, distribusjon og markedsføring kontra selve utviklingen, men hvis musikkbransjen er sammenlignbar, snakker vi om to tredjedeler av kostnadene.

Skal læremidlene selges til den enkelte skole (og ikke bare betales sentralt), må forretningsmodellen endres: Siden lærebøker kan piratkopieres, må utvikleren enten lage kopisperrer (som ikke virker) eller gå over til å lage en abonnementsmodell, der læreboken hele tiden oppdateres og gjøres bedre, gjerne i interaksjon med brukerne (som kan få reduksjon i pris mot å betale for den).

Haken med den digitale modellen er, for forlagene, at de mister makt i forhold til kundene. Men den digitale modellen kommer uansett hva forlagene sier, og deres beste strategi er ikke å spenne imot og forsøke å utsette det som kommer til å skje likevel. I den prosessen mister de nemlig det lille de måtte ha igjen av goodwill, omtrent slik de store plateselskapene gjør i forhold til fildelere og iTunes. I stedet bør de snarest hoppe ut i vannet og legge på svøm, noe som ikke burde være altfor vanskelig, all den stund de har betydelig erfaring i læremiddelproduksjon og mange dyktige medarbeidere.

Norsk Forleggerforening argumenterer med at de er interessert i konkurranse, og forlagene er jo så markedsorienterte (det sier i alle fall nesten alle forfattere jeg kjenner), så sett i gang og konkurrer nå! Måtte den beste vinne. Og la oss vennligst slippe slik klossete og latterlig innkjøpt skremselspropaganda, hvis eneste resultat er at vi slutter å ta forlagene alvorlig.