Miljøet trenger EU med tenner!
EU har reell makt og myndighet til å takle vår tids store utfordringer.
- Paal FrisvoldJournalist
I nylige utspill i Klassekampen og ABC-Nyheter bestrider Nei til EUs Heming Olaussen Miljøverndepartementets påstand om at 80 prosent av norsk miljølovgivning kommer fra EU. Det må Olaussen og nei-siden gjerne gjøre. Tar vi for oss de største miljøutfordringene Norge, Europa og verden står overfor er det imidlertid ikke prosentandeler som er viktig.
Skal vi få bukt med de store problemene som finnes på områder som luftforurensning, som forårsaker nærmere opp til 400.000 dødsfall i året bare i EU, og unngå store økonomiske og samfunnsmessige skader fra global oppvarming, er det to ting som teller: Samarbeid og gjennomføringsevne.
For det første må lovgivningen ha evne til å takle omfanget skadene som utslippene forårsaker. Det innebærer at regelverket for luftforurensing må være regionalt, så ikke ett lands tiltak blir spist opp av et annet lands utslipp.
Skal vi stoppe klimaendringer er vi på samme måte helt avhengig av en global avtale, fordi utslippene skader atmosfæren rundt hele kloden, og klimagasser gjør like mye skade samme hvor på kloden de slippes ut.
For det andre må vi ha juridisk bindende avtaler med klare sanksjonsmuligheter slik at alle land holder det de har lovet - altså evne til å påse at beslutningene håndheves.
På begge feltene har EU vist seg å være uunnværlig. Det var takket være EUs ratifisering av Kyoto-protokollen og det politiske presset som ble lagt på Russland (i motsetning til USA), at avtalen i det hele tatt trådde i kraft. Under de pågående forhandlingene om Kyoto-avtalens etterfølger, er det få som vil betvile EUs pådriverrolle som en motvekt til hittil svært tilbakeholdne USA og manglende forpliktelser fra Kina og India.
Den FN-baserte Kyoto-avtalen har derimot en stor svakhet; avtalen har ingen reelle sanksjonsmuligheter. Ingen kan sørge for at Japan eller Canada idømmes straff i form av store bøter dersom de ikke makter å redusere CO2-utslippene de har forpliktet seg til. For i praksis forplikter ikke FNs avtaler utover hva landene selv velger. I EU er det annerledes. Der må hvert enkelt land stå til ansvar for utslippsreduksjoner de har forpliktet seg til.
Oppnås de ikke, stevner Kommisjonen landene inn for domstolen i Luxembourg.
Norge har i åtte år forsøkt å holde et EU-direktiv om utslippstak for blant annet den giftige NOx-gassen utenfor EØS-avtalen. Denne gassen fører til alvorlige luftveisykdommer, sur nedbør, farlig drikkevann og bidrar også til klimaendringer.
Regjeringen mener at direktivet gjenspeiler kravene i en FN-avtale som Norge er en del av. Et identisk regelverk gjennom EU har derfor ingen mening, mener Regjeringen. Nå viser det seg at Norge har havnet i bakleksa i forhold til kravene FN-avtalen forplikter oss til. Ifølge Statistisk sentralbyrå må vi redusere utslippene med 19 prosent i forhold til nivået i 2007, innen 2010.
Hadde Norge integrert EUs NOx-direktiv da det ble vedtatt i EU, ville ESA hatt anledning til å legge press på Regjeringen – og i siste instans ta Norge til EFTA-domstolen for avtalebrudd. Det forpliktende og overnasjonale samarbeidet i EU sørger således for at miljøregler etterleves.
Dette er bare to eksempler som viser at EU har reell makt og myndighet til å takle noen av vår tids største utfordringer. Det er på tide at Norge tar del i dette forpliktende samarbeidet som verden aldri tidligere har sett.
Sist, men ikke minst; EU har skapt fred og økonomisk stabilitet i Europa. To helt grunnleggende forutsetninger for at vi skal kunne takle dagens alvorlige miljøproblemer.
