DYR KUNST: «Nu couché» ble solgt for 170,4 millioner dollar forrige uke.

Philippe Lopez
Kommentar

Kommentar: Når kunstillusjonen blir finansiell virkelighet

Normale tyngdelover gjelder ikke på toppen av kunstmarkedet.

  • Christian Hansen
    Christian Hansen er analysesjef i Nordic Securities, en del av Nordic Group. Han fokuserer på internasjonal makroøkonomi og energiaksjer. Tidligere har Hansen ledet både meglerbordet og analysebordet i Norne Securities, og jobbet i Orion Securities.
Publisert:

«This painting here? I bought it ten years ago for sixty thousand dollars, I could sell it today for six hundred. The illusion has become real, and the more real it becomes, the more desperately they want it. Capitalism at it’s finest».

Det sa den notoriske finansspekulanten Gordon Gekko, i Oliver Stones film Wall Street fra 1987. Med dette sitatet, og rollefiguren Gekko, mente Stone å belyse toppen av grådighet i 80-tallets jappetid.

Men på mange måter var det bare begynnelsen. I dag, tre tiår senere, er dynamikken i kunstmarkedet den samme. Men kunstprisene Gekko snakket om i 1987 blir for peanøtter å regne sammenlignet med de surrealistiske prisene på toppen av dagens kunstmarked.

Med salget av Amedeo Modiglianis Nu Couché for 170,4 millioner dollar, tilsvarende nesten 1,5 milliarder norske kroner, på Christie’s auksjon i New York tidligere denne måneden ble Modiglianis den sjette i den prestisjefylte klubben av kunstnere hvis verker har gått for over 100 millioner dollar. De fem andre i det celebre selskapet er Pablo Picasso, Francis Bacon, Alberto Giacometti, Andy Warhol og Norges egen Edvard Munch. Salgsprisen er den nest høyeste oppnådd noensinne, kun slått av Picassos Les Femme d ’Algers som gikk under hammeren for 179,4 millioner dollar hos Christie’s i vår.

Kan et kunstverk være verdt så mye?

Det er i øyet til beskueren. Den kinesiske kjøperen Liu Yiqian syntes åpenbart at maleriet var verdt prisen han av egen fri vilje betalte. Markedet har talt. Et kunstverk kan ikke sammenlignes med andre finansielle instrumenter, i så fall måtte det vært en evigvarende obligasjon som ikke betaler hverken utbytte eller kupongrente. Fra et rent finansielt perspektiv kjøper man kunst kun med en forventning om verdistigning. Selv om prisene kan virke astronomiske, har det ofte vist seg å være en god investering.

Blant de som skrek at Picassos Les Femme d ’ Algers var overvurdert da det ble solgt for 179 millioner dollar i mai 2015, var det sikkert like mange som mente prisen var hinsides all fornuft da samme maleri ble solgt for 32 millioner dollar i 1997. Men kjøperen kunne le sist, med en årlig avkastning på 10,4 prosent – bedre enn de aller fleste børser.

Vi kan også grovt estimere avkastningen til Modiglianis mesterverk, på grunnlag av salget av hele hans samling til et britisk brødrepar vinteren 1918-19 for 100 pund, eller 300 dollar. (Riktignok ble transaksjonen avbrutt da de britiske brødrene ikke klarte å komme opp med pengene). La oss forsiktig anta at Nu Couch é s tod for en tredjedel av den totale samlingens verdi. (Bare i løpet av de siste 12 månedene har to øvrige Modigliani-verker blitt solgt for henholdsvis 71 og 43 millioner dollar). Salgsprisen på 170,4 millioner dollar 96 år senere impliserer da en årlig avkastning på eventyrlige 16,1 prosent. Som Gekko sa, illusjonen har blitt virkelighet.

Om avkastningen vil bli like surrealistisk de neste hundre årene er en annen sak. Vi er skeptiske, men er samtidig bevisste på at tyngdekraften ikke alltid gjelder i kunstens verden, hverken i motiv eller pris. I dette milliardærenes marked er det verdt å merke seg at den samlede formuen på Forbes milliardærliste har steget fra 900 milliarder dollar ved årtusenskiftet til 7.000 milliarder dollar i dag.

For å spå utviklingen i prisen på verdens største statussymboler, er den beste indikatoren å spå antall milliardærer i verden. Fortsetter de å øke i antall og formue, er det gode odds for at kunstprisene følger etter.

For oss vanlig dødelige er det utenfor vår fatteevne at et kunstverk, samme hvor vakkert, kan selges for så enorme summer. 100 millioner dollar er et så stort tall at det er vanskelig å relatere til sett fra et privatøkonomisk perspektiv. For de aller fleste, om de plutselig vant 100 millioner dollar i lotteriet, er det mange andre ting de ville brukt pengene på før kunst. Men på toppen av markedet gjelder andre regler.

Den kinesiske kjøperen Liu Yiqian har en formue anslått til minimum 1,5 milliarder dollar, trolig vesentlig mer. 170 millioner dollar blir da en relativt triviell sum. Motivet for kjøpet er også avgjørende. Blant kjøperne av verdens dyreste kunstverk er det flere som kjøper for å gi tilbake til samfunnet, for å vise verkene enten i private samlinger og/eller å donere det til museer og offentlige samlinger. Yiqian har to museer i sin hjemby Shanghai. Til media etter auksjonen sa han at planen er å stille ut Nu Couché i ett av disse museene, slik at kinesiske kunstelskere kan betrakte dette og andre mesterverker uten å forlate hjemlandet.

Det kan også være selviske årsaker som rettferdiggjør slike elleville priser. Vel å merke er mange av de største kunstkjøperne i dag nyrike moguler fra Kina eller Russland, som ofte har akkumulert sine formuer med lysskye metoder. Men ikke engang de mest stuerene formuene kan sove trygt i Putins kleptokratiske Russland eller i Kina under Xi Jinpings frenetisk antikorrupsjonskampanje.

Å kjøpe kunst, eller andre troféaktiva, kan derfor være en måte å kjøpe seg legitimitet. Hvorfor pumpet den russiske oligarken Roman Abramovitsj milliarder ned i fotballklubben Chelsea, tilsynelatende uten noen avkastning? Var det tilfeldig at han kjøpte Chelsea ett år etter hans ekskollega Mikhail Khodorkovskij fikk hele sin formue konfiskert og ble satt bak lås og slå av Putin for mer enn et ti år? Var Abramovitsjs fotballinvesteringer kun drevet av ego? Eller gav posisjonen som Chelsea-eier ham og formuen hans en annen politisk trygghet?

Fotballklubber er dessuten, som kunst, blitt et statussymbol blant milliardærer, og flere har fulgt i Abramovitsjs fotspor. Til tross for å ha brukt én milliard dollar på toppen av kjøpsprisen på drøye 200 millioner dollar, så verdsetter Forbes i dag Chelsea til 1,37 milliarder dollar. Det antyder at Abramovitsj er i pluss på sin ekstravagante hobby, i det minste på papiret.

Lite vet vi om Liu Yiqian farer med rent mel i posen eller om hans relasjoner til Det kinesiske kommunistpartiet. Men om han skulle ha en høne uplukket med president Xi, tror vi faktisk hans kjøp av Modiglianis mesterverk gjør det mer sannsynlig at eventuelle uoverensstemmelser med partiet løses på tomannshånd på kammerset, heller enn at Yiqian følger i den økende rekken av pamper som dras foran en politisk domstol.

Kunstverdenen er ikke alltid forståelig sett gjennom rasjonalistisk finansiell analyse. Men investorer må akseptere at virkeligheten av og til er mer surrealistisk enn finansielle modeller skulle tilsi. De beste investeringene er ofte de som bestrider all logikk.

Les også

«Skrik» verdens dyreste

Les også

Nedgang i kunstsalget i Norge

Les også

LO vil lage eget kunstnerforbund

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Nå er hun verdens rikeste kvinne

  2. Dytter Bill Gates ned til tredjeplass: Franske Bernard Arnault er verdens nest rikeste

  3. Betalt innhold

    Superyachteliten bruker 25 milliarder kroner i året på flytende pengesluk

  4. Annonsørinnhold

  5. Hedgefondforvalter kjøper luksuseiendom for én milliard kroner

  6. Sjekk listen: Dette er byene med flest rikinger