E24-redaktør Gard L. Michalsen: «Ja, vi elsker denne verden. Og handelen som stiger frem»

NHO starter 2019 med tiårets viktigste holdningskampanje: For internasjonal handel og EØS-avtalen.

Mellom bakkar og berg utmed havet, heve nordmannen fenge sin heim.

Slik formulerte Ivar Aasen det i 1863. Diktet er fint, men det er ikke sant:

Nordmannen har ikke bygget vårt berg helt på egen hånd. Ja, vår unike tilgang på råvarer har gjort oss rike. Men det ville aldri skjedd uten internasjonal handel.

Fra tømmer og torsk, til olje og oppdrett, og alt der i mellom.

I dag legger norsk eksport grunnlag for mer enn 600.000 arbeidsplasser, ifølge en fersk rapport Menon har utarbeidet for NHO.

75 prosent av dette til Europa. Og aller mest til Storbritannia.

DET ER DETTE som nå trues. Verdensordenen knaker i forføyningene, som sjeføkonom Øystein Dørum sa på NHOs årskonferanse i Oslo Spektrum onsdag.

Han var ikke alene om å snakke om det dystre bakteppet for verden i 2019:

• Donald Trump er midt i en gryende handelskrig med Kina og leder et USA som truer internasjonale avtaler. Mens han sender verdensmarkedene opp og ned med svak impulskontroll på Twitter.
  
• De samme markedene har lagt bak seg et særdeles dårlig år på verdens børser, anført av tech-giganter som sliter både i øst og vest.
  
• Og verre kan det bli når britene snart skal forlate EU.
  

Alt dette vil ytterligere forsterke faren for resesjon. Det er faktisk ganske opplagt at den kommer, skal vi tro Jens Ulltveit-Moe.

HVA MED DET FRANSKE håpet?

Emmanuel Macron ble for snart to år siden et bevis på at man kunne vinne valg på politisk misnøye uten å komme fra ytre høyre. Medvinden blåste imidlertid over da reformene han ble valgt på, skulle gjennomføres.

Og franskmenn reiste til hovedstaden med gule vester, delvis fredelige planer og et særdeles vidt spekter av protestsaker.

Er eliten i Spektrum redde for populismen? Les mer på E24+.

Men bak dette franske opprøret ligger grovt sett den samme misnøyen som Donald Trump ble valgt på:

Mens verdens økonomier, de fleste land og noen få rike menn har vunnet på globaliseringen – så har mange andre tapt.

– I USA har reallønnen stått stille i nesten 40 år, påpeker Øystein Dørum.

I NORGE HAR VI enn så lenge klart dette langt bedre. De fleste av oss får stadig mer å rutte med, i verdens rikeste land.

Det trenger ikke vare for evig. NUPI-direktør Ulf Sverdrup påpekte den smått ubehagelige sannheten da han snakket for landets mektigste ledere:

Ja, disiplinerte norske politikere har fulgt en ansvarlig handlingsregel, på noen få prosent av oljefondet.

Men ettersom pengebingen vokser, har disse prosentene kunnet finansiere stadig mer velferd. I dag kommer én av fem kroner på statsbudsjettet fra den store sparegrisen.

OG HVA SKJER hvis 2019 kommer med full handelskrig, kraftig resesjon og korreksjoner som nærmer seg et krakk?

Da faller verdien av oljefondet. Norske politikere får valget mellom å øke oljepengebruken eller barbere statsbudsjettet.

Det siste vil aldri skje. Men den uendelige veksten i velferd er trolig over.

Da vil også nordmenn protestere. Og de kan bli møtt av et ytre høyre, ytre venstre og deler av fagbevegelsen som peker i samme retning: Å skylde på globalisering, internasjonal handel og EØS-avtalen.

En avtale som regulerer 75 prosent av all norsk eksport. Og er det noe vi bør lære av Brexit, så er det at vi aldri vil få noe som er bedre.

Men det vil ikke hindre populære norske politikere i å skylde på døm i Oslo og døm i Brussel.

Gule vester i norske gater? Kanskje helt usannsynlig.

Omtrent som Donald Trump og Brexit var for tre år siden.

DERFOR ER NHOs sterke og klare tale for internasjonal handel og EØS-avtalen så viktig.

Derfor er vi avhengig av at norske næringslivsledere, tillitsvalgte og politikere snakker om dette.

Og derfor er det vesentlig at fordeling står på dagsorden, også hos NHO.

– Skal vi sikre at kaken blir større, må vi sørge for at fordelingen blir bedre, sa sjeføkonom Øystein Dørum.

For som president Arvid Moss sa det:

– Handelsavtalene våre er ikke perfekte. Men vi kan ikke gi dem opp.

Her kunne man valgt mangt et slagord fra britiske statsledere. Men det er fristende å gå for Margaret Thatcher:

– There is no alternative.