Vi trenger færre snekkere

Det var en lettelse å høre statsminister Jens Stoltenberg fredag.

Stoltenberg hadde invitert de 15 mektigste organisasjonene i Norge til Statsministerens kontor. De skulle fortelle om finanskrisens virkning på deres bransjer. Men ingen ba om redningspakker for deres bransje.

- Det viktigste er å få ned renten, og å få banksystemet til å fungere, sa Stoltenberg.

Og renten er det jo ikke Stoltenberg som fastsetter. Han ville heller ikke på noen måte instruere Norges Bank til å sette ned renten ytterligere.

Og det er ingen panikk å spore i norsk næringsliv, selv om flere av bransjeorganisasjonene fortalte om utsikter som raskt blir dårligere.

- Det er investeringsstopp over hele linjen, både i norskeide selskaper og i norske filialer av utenlandske konserner, sa Knut Sunde, direktør i Norsk Industri.

Les også E24s reportasje fra toppmøtet hos Stoltenberg: - Renten må ned

Det er likevel å håpe at regjeringen fortsetter med en ganske passiv og tilbakelent politikk. Det må være svært politisk fristende å redde selskaper og bransjer som kommer gråtende med sine problemer. Særlig når bransjene og selskapene klarer å overbevise om at problemene ikke er deres egne feil. Spesielt fristende må det være for en rødgrønn regjering å redde norske selskaper (og arbeidsplasser!) som sliter på grunn av grådighet i amerikansk finansverden.

En strategi med redningspakker til alle og en hver vil imidlertid bli dyr. Mange av krisepakkene som ble introdusert gjennom New Deal-programmet i USA på 1930-tallet reduserte konkurransen, for å redde eksisterende bedrifter og bestående arbeidsplasser.

Professorene Lee Ohanian og Harold Cole i Los Angeles mener at New Deal-programmene forlenget krisen på 1930-tallet med sju år. Programmet økte lønningene i utvalgte næringer med 25 prosent. Dette økte også ledigheten med 25 prosent. BNP var 27 prosent lavere enn det hadde vært uten New Deal.

I dag er den norske byggenæringen naturligvis bekymret for at boligboblen sprekker. Næringen anbefaler politikerne å sette i gang bygging og vedlikehold av offentlige bygg.

Men næringen er for stor. Siden 1996 har sysselsettingen i bygge- og anleggsnæringen steget med 45 prosent, mot et gjennomsnitt på 18 prosent. Driftsresultatet i næringen er mer enn tredoblet siden 1999, mot en gjennomsnittlig økning på 83 prosent. Konklusjonen er klar: bygge- og anleggsnæringen må reduseres. Det blir utvilsomt tøft for mange ansatte og eiere i bransjen. Mange bedrifter vil gå konkurs. Mange polske snekkere må reise hjem. Mange norske håndverkere må finne andre bransjer. Men mange vil også overleve.

Norsk næringsliv generelt er imidlertid ikke truffet av en omfattende og akutt krise. Noen bransjer, særlig dem som leverer til byggenæringen, merker svakere etterspørsel. Men ingen forteller om at problemer med kortsiktig finansiering kan bringe krise til norske produksjonsbedrifter.

Uansett hva man må mene om kapitalismen, er det et effektivt system for å produsere varer og tjenester folk vil ha. Konkursmekanismen er sentral for denne effektiviteten. Det er viktig ikke å holde liv i bedrifter og næringer som ikke produserer det folk vil ha (lenger). Arbeidskraft, kapital og kompetanse må overføres til andre næringer.

Dette er en smertefull prosess. Myndighetene spiller en viktig rolle for å lindre smerten. Men ikke hold liv i boblen.