Professor om bistandsorganisasjonene: - Beveger seg bort fra kjerneverdiene
– Disse tallene forteller at de frivillige organisasjonene på bistandsfeltet ligner mindre og mindre på hva de sier de er.
Det sier Terje Tvedt, professor i global historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, til VG og E24.
Tvedt har forfattet flere bøker om norsk og internasjonal utviklingspolitikk, og han skrev også Makt- og demokratiutredningens studie av utenriks- og utviklingspolitikk som ble publisert i 2003. Tvedt er også professor ved Universitet i Bergen.
Tvedt mener organisasjonene er i ferd med å fjerne seg fra kjerneverdiene de en gang var tuftet på.
– Vi ser konturene av en helt ny type organisasjon som markedsføres som frivillig, men som i virkeligheten er en ny hybridorganisasjon mellom staten og markedet, sier Tvedt i et intervju med VG og E24.
Intervjuet ble gjort forut for artikkelserien VG og E24 har publisert de siste ukene, hvor søkelyset er satt på norske bistandsorganisasjoners pengebeholdninger og forvaltningen av disse (se faktaramme lenger ned i saken).
- Et kompleks politisk spørsmål
Ifølge professoren ble organisasjonene mer og mer avhengige av penger fra staten i løpet av 1980- og 1990-tallet.
– De største fikk rundt en milliard i årlig omsetning, og de ansatte gikk i virkeligheten over på statslønn. VG og E24s kartlegging viser at de samme organisasjonene nå har milliarder i kapitalmarkedet, finansfolk og topp-politikere i ledelsen og mer penger i verdipapirer enn de gir til noe enkelt prosjekt.
– Organisasjonene forsvarer seg med at de trenger en økonomisk buffer?
– Bistandsfeltet og det nasjonale godhetsregimet forsvarer også spekulasjon med at det er i «interessene til de aller fattigste». De omgjør sin vane tro et komplekst politisk spørsmål til en uangripelig moralsk dyd: Spekulasjon er nødvendig for å redde liv.
Han legger til:
– Erfaring tyder vel på at UD betaler ut like raskt som et hedgefond i Irland. Og hvis det er handlekraft de søker, må vel et felles nødhjelpsfond være bedre enn usikre verdipapirer.
– Flere organisasjoner har – via aksjefond – investert i selskaper de selv har boikottet og aksjonert mot eller investert i selskaper som anklages for miljø-ødeleggelser og brudd på menneskerettigheter. Hva sier dette om kontrollen organisasjonene har med sine egne investeringer?
– Organisasjonen har i utgangspunktet ingen sterk tradisjon for kontroll og kritisk evaluering av egen innsats. I tillegg har de en historie hvor de hele tiden har satset på nye ting, eller det staten vil gi penger til, som for eksempel bekjempelse av AIDS, kjønnsrettet bistand, miljø og klima.
Gjør «folket» mindre viktig
Tvedt stusser over at organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp har investert midler i kontroversielle hedgefond.
– Det forteller at organisasjonenes ledere er villige til å bevege seg langt bort fra det som opprinnelig var organisasjonens «kjerneverdier». Når LOs utviklingsorganisasjon spekulerer i hedgefond med Pareto, forandrer de ikke bare seg selv, men hele forestillingen om hva frivillige, ideelle organisasjoner er.
– Hva kan konsekvensene bli av at organisasjonene har så store midler i aksjemarkedet?
– Ansvarlige ledere vil måtte bli stadig mer opptatt av hva som skjer med aksjekursen. De vil kunne vinne eller tape mer på spekulasjon enn hva de stort sett vil få inn av innsamlede midler. Organisasjonenes verdigrunnlag vil undergraves, og økt støtte fra staten og profitt på aksjer gjør aktiv støtte fra «folket» mindre viktig.
Han mener dette vil føre til at forholdet mellom organisasjonene og befolkningen forandres.
– «Folket» blir redusert til passivt, beundrende statister i et postmoderne teater hvor prisen ikke er prinsessen og halve kongeriket, men moralsk kapital, sier Tvedt.
- Forrykte
Han mener organisasjonene erverver seg moralsk makt gjennom å moralisere over folket.
– De bryr seg. Vi andre tenker for mye på oss selv. Ved å iscenesette seg selv som de som «hjelper verdens fattigste» søker de å skaffe seg nærmest monopol på en mangelvare i samtiden – moralsk troverdighet.
– Hva tenker du om at to av de norske styrerepresentantene i våpen- og ammunisjonsprodusenten Nammo AS sitter i styret i henholdsvis Plan Norge og Kirkens Nødhjelp?
– Hadde folk for noen år siden sagt at to av Norges mest profilerte hjelpeorganisasjoner skulle ha ledere fra en av Norges få våpenprodusenter, ville de ha blitt beskrevet som forrykte. At våpenindustrien ser nytten av å skaffe seg noe av bistandsfeltets moralske kapital er lett å forstå. Det er bedre å lage våpen og å «redde liv» enn bare å lage våpen.
Om den sterke økningen i antall ansatte ved hovedkontorene i Oslo de siste ti årene, sier Tvedt:
– Det oppsiktsvekkende er at denne radikale økningen i ansatte skjer i et tiår da behovet for bistand er blitt redusert. Mange av de norske mottakerlandene har hatt rask økonomisk vekst og kritikken mot bistanden der øker. Flere ansatte i Norge er altså et svar på mer penger i omløp i Norge.
Driver med pengeinnsamling
Han mener at de ansatte ved hovedkontorene i Oslo heller ikke er bistandsarbeidere - selv om de fortsatt kalles det, med det Tvedt sier er et begrep fra 1970-tallet.
– De jobber stort sett med to ting; de driver propaganda for bistandens verdensbilder og skaffer mer penger til egen virksomhet – og de overfører penger og rapporterer om bruken av penger. I tillegg reises det mye til møter og for å «se på» prosjekter som andre driver.
Tvedt sier at der verden for øvrig er opptatt av handel og historien, fortsetter organisasjonene å skildre bistandens suksess og organisasjonenes betydning.
– Slik bidrar de til å opprettholde nasjonens umodenhet og naivitet på den globale arena, samtidig som gapet mellom deres betydning for utvikling i verden og deres idémakt i Norge bare øker.
PS! Nødhjelpsorganisasjonene i E24 og VGs granskning avfeier kritikken fra Tvedt, og sier han tar feil. Les deres reaksjoner i egen sak.
Les også:
