I HARDT VÆR: Statsminister Jonas Gahr Støre på LOs tradisjonelle kartellkonferanse tidligere i år.

Noen har ikke snakket sammen

«Seieren følger våre faner!» er kampsangen. Nå er det mer fristende å tenke på pophiten «Ring meg».

Publisert:
Dette er en kommentar
Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

«Noen har snakket sammen», het det i arbeiderbevegelsen i gamle dager.

Nå er problemet at noen ikke har snakket sammen.

Det ikke bare hviskes om gjensidig irritasjon mellom arbeiderbevegelsens faglige og politiske gren, LO og Arbeiderpartiet – det snakkes åpent om.

Regjeringen – og særlig enkelte medlemmer – beskrives som dårlige til å forankre saker, lite forberedt i offentligheten og elendige til å kommunisere.

Statsministerens kontor, som skal sikre den overordnede strategien og forankringen, oppfattes som svake og ukoordinerte.

Hva skjedde?

Forholdet mellom LO og Ap har aldri vært noen søndagsskole. I en ny bok om den mektige LO-lederen Konrad Nordahl, kommer det frem at han var dypt skeptisk til Einar Gerhardsen, ikke minst fordi statsministeren plasserte sitt «dynasti» i sentrale maktposisjoner.

Men det til tider anstrengte, personlige forholdet kunne ikke rokke ved det sentrale. Saken kom først.

«Seieren følger våre faner!
Arbeidsfolk slå lag!» som det heter i den gamle kampsangen.

I dag er det mer fristende å tenke på popstjernen Gabrielles første, store hit: «Ring meg»:

«Så Ring meg, handling foran ord;
Ta fram telefonen og Pling meg!»

Arbeiderbevegelsen skal kunne makt. Selv de av oss som bare har sett det fra utsiden, har måttet nikke i anerkjennende respekt. Og denne stortingsperioden skulle bevegelsen få slukket styringstørsten. Nå skulle den mektige og myteomspunne samarbeidskomiteen endelig diskutere regjeringssaker igjen.

I stedet er det krise. Selv om statsministeren ikke vil bruke akkurat de ordene.

At samarbeidet skurrer, snakkes om i både parti og fagbevegelse. Og det merkes hos de som forholder seg til LO og Ap til vanlig.

Også utad har det vært tegn:

Det vakte oppsikt da LO-leder Peggy Hessen Følsvik i åpningstalen til fjorårets LO-kongress tok til orde for å få SV inn i regjering. Det vitnet om dårlig politisk og strategisk forståelse, mente mange.

At LO-toppene gikk ut i VG mot Hadia Tajik, hevet også mange øyenbryn. Særlig fordi Tajik hadde fått mye skryt av fagbevegelsen for å overoppfylle i arbeidslivspolitikken.

At anonyme kilder diskuterer hvem som skal lede Arbeiderpartiets valgkomité – en post som tradisjonelt er forbeholdt LO-lederen – legges også merke til.

Gnisningene handler ikke egentlig om politikk. I hvert fall ikke om den politiske retningen. Selv om LO har vært kritiske til enkelte deler av regjeringens politikk, er omkvedet at de rødgrønne leverer varene.

At det er krise og dyrtid, gjør situasjonen vanskeligere. I deler av fagbevegelsen er det åpen misnøye med regjeringens håndtering av kraftkrisen. Samtidig endte LO-kongressen i høst med et kraftvedtak som gir regjeringen armslag.

Dessuten skal ikke kriser svekke, men styrke kommunikasjonen og samarbeidet. I hvert fall om vi ser på historien. Da vi var inne i en dyp økonomisk nedtur på begynnelsen av 90-tallet, fikk vi solidaritetsalternativet. Hva var det, om ikke sosialdemokratiet slik det ønsker å være på sitt beste?

Samarbeidsproblemene handler først og fremst om strategi, forankring og kommunikasjon. Telefonen går kanskje begge veier, som statsministeren liker å minne om, men den brukes tydeligvis ikke nok.

Et eksempel er da olje- og energiminister Terje Lien Aasland gikk ut i DN og avviste at en ytterligere utsettelse av 26. konsesjonsrunde var en del av budsjettforhandlingene. To dager senere var budsjettforhandlingene landet – og konsesjonsrunden død og begravet for resten av stortingsperioden.

Enhver ny regjering har innkjøringsproblemer. Det tar tid før nye folk finner rutinen. Selv et garvet regjeringsparti som Ap, kan være rustent etter åtte år i opposisjon.

Men det har vært innkjøringsproblemer ganger ti, sier noen. Andre rister på hodet av forklaringen. Regjeringen er ikke ny lenger. Den har for lengst fylt ett år.

Som politiker bør man ha lært seg å snakke da – og vite hvordan en telefon virker.

Undertegnede satt i regjeringen Solberg og var politiker i Høyre, men er nå utmeldt av partiet.

Les også

RØE ISAKSEN: Alle finner noe å hate i Skatteutvalgets forslag

Les også

RØE ISAKSEN: Front mot frontfaget

Publisert:
Gå til e24.no