Høyere matpriser: La dem spise pudding

Norsk mat er ikke for dyr, sier NHO-sjefen og blir sammenlignet med en beryktet, fransk dronning. Her er hva de faktisk har til felles.

Stakkars Frankrikes tidligere dronning, Marie-Antoinette. Ikke bare mistet hun hodet – bokstavelig talt – under den franske revolusjonen. Hun ble også et evig symbol på kontrasten mellom folk og elite.

Høyst sannsynlig sa hun aldri «la dem spise kake», men reaksjonen på et rasende folk som manglet brød, er allikevel blitt stående.

Det er ikke like synd på NHO-direktør Ole Erik Almlid, men jeg lurer på om han også mistet hodet litt da han tok med VG på handletur. Han skulle blant annet kjøpe sjokoladepudding.

Det fikk Rødts Mímir Kristjánsson til å sammenligne Almlid med nevnte dronning.

NHO-sjefens budskap var klart:

• Butikker må tjene penger.
• Mat er ikke spesielt dyrt i Norge, og i den grad prisen øker, skjer det i hele Europa.
• Sjokoladepudding er godt.

Det siste punktet kan jeg i hvert fall slutte meg helhjertet til.

Og selvfølgelig må butikker tjene penger – det mener alle som står marginalt til høyre for Che GuevaraChe GuevaraCubansk revolusjonær kommunist og alliert av Fidel Castro. . Men det er vel strengt tatt ikke diskusjonen?

Marginene i dagligvarebransjen er relativt lave. Litt enkelt sagt, er overskuddet en lavere andel pr. krone enn i de fleste andre bransjer. Samtidig er det et svært attraktivt marked fordi vi kjøper mye mat. Volumene er store.

Det norske markedet domineres av tre store aktører: Norgesgruppen, med blant annet Kiwi og Meny, Rema 1000 og Coop. For kjedenes små kjøpmenn kan nok hverdagen være ganske tøff. For hovedkontorene og eierne har de siste årene vært gull. Pandemien var en bonanza.

Har Norge dyr mat?

Svaret er ja.

Enten er vi dyrest eller nest dyrest i Europa. Vi får trøste oss med at milliardærene som har flyttet til Sveits, kanskje må betale mer for brød og ost. Til gjengjeld får de nok et bedre utvalg.

NHO-sjefen påpeker at vi bruker en liten del av inntekten vår på mat sammenlignet med resten av Europa. Ja. Vi har høye lønninger. Men maten er dyrere enn hva den kunne vært, blant annet fordi vi gjør mange utenlandske matvarer mye dyrere ved å legge ekstra skatt – toll – på dem.

Det er en ærlig sak, men da må man også innrømme at det er slik.

Det er for øvrig en litt ny type argumentasjon fra NHO. Jeg har for eksempel ikke registrert at de har dunket i bordet med at den rekordhøye norske strømprisen fortsatt er lavere enn i de fleste europeiske land, justert for hvor rike vi er (kjøpekraft).

Det er derimot et resonnement vi har hørt ofte fra norske landbruksorganisasjoner, og fra de store matprodusentene som Tine, Nortura og Felleskjøpet. Flere av dem har nær monopol på populære produkter – og de er alle NHO-medlemmer.

Men den viktigste grunnen til at Almlids utspill bommer, er fordi det blander epler og pærer. Eller brød og kaker, om du vil. Eller kanskje First Price og pudding.

Den store debatten om prisene, og utvalget, i norsk dagligvare startet ikke med dyrtid og massiv inflasjon. Den har vært der i mange år.

Prisøkningene er ikke særnorske, men det norske dagligvaremarkedet er spesielt:

• Noen få giganter dominerer.
• Det er høye barrierer for å nye aktører.
• Almlids egne medlemmer Rema 1000 og Oda, mener konkurransen er urettferdig på grunn av store forskjeller i innkjøpspriser.

Dessuten gjør dyrtiden av forbrukerne blir mer oppmerksomme på triksene bransjen bruker. Som at noen varer øker massivt i pris, slik at andre varer blir billigere. Eller at kjedene kan øke påslaget på kjente merkevarer for å holde prisene nede på sine egne produkter.

Sitatet som er tillagt Marie-Antoinette, er så slående fordi det bommer på sakens egentlige kjerne. Har du ikke brød, har du heller ikke kake.

Akkurat der har NHO-lederen og den franske dronningen noe til felles.

Hun var for øvrig også glad i søte desserter.

Endring 17.35. Endret «ikke særlig dyr» til «ikke for dyr» for å gjøre ordlyd lik Almlids sitat i VG.