Kommentar: Slyngstad mer populær enn Kygo

Solskjær, Brundtland og Kygo får ha meg unnskyldt: Yngve Slyngstad og oljefondet er det utlendingene spør om i 2015.

Når jeg møter gamle og nye bekjentskaper utenfor landegrensene våre, både i jobbsammenheng og privat, dukker det i år opp et nytt tema når jeg tilkjennegir hvor jeg kommer fra: «Wow. Norway….How about that sovereign wealth fund of yours?».

De hyggelige og rolige sommerferieukene i mer temperte omgivelser understreket ytterligere den oppmerksomheten som rettes mot oljefondet og Norge. Vår innenlandske debatt om aktiv forvaltning og styringsstrukturer skal jeg ikke legge meg bort i, men min hypotese er oljefondet er i ferd med å bli verdens mest kjente norske oppfinnelse. Tett bak binders og brunost.

Jevnlig presenteres vi for flotte skryterapporter over positiv medieomtale i utlandet fra Geiranger, Vega og sjøbadet på Sørenga. Jeg tror Norges Bank Investment Management (NBIM) og Yngve Slyngstad følger tett etter. Spesielt vies NBIM mye plass i innflytelsesrike kvalitetskanaler som Financial Times, Economist og New York Times. Tonen er også annerledes. Utlendingene virker nesten panegyriske i sin omtale av verdens største fond, mens næringslivsmediene i Norge selvsagt er mer kritisk innstilt. Spesielt er det seneste ordskiftet om aksjeandelen bør heves til 100 prosent utrolig viktig. Men kloss avstand kan av og til skygge for perspektivene. De riktig lange linjene, som best synes fra bassengkanten og i samtaler med dem som ikke er svertet av hverdagens kortsyn.

Ser vi stort på det, er oljefondet et enestående politisk praktverk. Noe av det viktigste for Norge etter de klassiske storhendelsene i 1905 og 1945. Kanskje på linje med folkeavstemningene i 1972 og i 1994. Min kollega Frank Jullum sier ofte at alle nordmenn bør ta med Hermod Skånland i aftenbønnen. Skånland ledet i sin tid det såkalte Tempo-utvalget, som foreslo å innføre et oljefond for å skille inntektene og bruken av oljepengene. Kalenderen viste da 1983. Utvalget var svært skeptisk til om prosjektet i hele tatt var mulig.

Dagens Næringsliv siterte nylig et underholdene avsnitt fra utvalgsrapporten i 1983: «Ut fra de holdninger vi kjenner både i det politiske miljø og generelt i befolkningen, er det vanskelig å tenke seg at hundretalls av milliarder blir plassert som fordringer i utlandet, samtidig som en står overfor udekkede behov innenlands, og kanskje også sviktende sysselsetting som nære og påtrengende problemer». Svaret har vi i dag. Det har vist seg fullt mulig å bygge opp et fond på over 7.000 milliarder gjennom kloke poliske vurderinger, et godt embetsverk og gjennom en svært profesjonell oppbygging og utøvelse av forvaltningen.

Betydningen for Norge går langt utover det å kunne høste av fondet teoretiske avkastning. NBIM påvirker omdømmet til Norge. Fondet nå blitt så stort at NBIM står som eiere av 2,5 prosent av alle aksjene i Europa og er for tiden med på budrundene til de fleste prestisjebyggene i verdensmetropolene. Å eksportere mye olje er i seg selv en utenrikspolitisk ti-tagger. Legger vi til 7.000 milliarder har vi en maktmessig storslegge. Oljefondet gjør at Norge for tiden hevder seg i langt høyere divisjoner enn våre fem millioner innbyggere skulle tilsi.

Eksempelvis inneholder sommerens utgaver av nevnte aviser og tidsskrifter referanser til oljefondets varslede uttreden fra kullselskaper, samt at forvaltningen trekkes frem som førsteklasses med en klar strategi, stor åpenhet og lave kostnader. Ethvert styre som finner NIMB på aksjonærlisten tenker nøye gjennom hvilke saker de presenterer for generalforsamlingene. Samtidig har Slyngstad og det velrenommerte NBIM-teamet bidratt til å heve listen til flere av de beste forvalterne av pengene til verdens pensjonister. «De stilte spørsmål og krav vi aldri tidligere har møtt. Vi har virkelig måtte strekke oss», sa en representant for en stor kapitalforvalter til oss forleden og påpekte hvordan NBIM gjorde hele bransjen bedre.

Nå i august reiser toppsjefene for verden største selskaper i Europa og USA på ferie. Mange stimer til Middelhavet og samles på de samme pittoreske stedene. Late dager på golfbanen og ved bassenget. Likevel: ringer oljefondet, eller mr. Slyngstad, nummer 72 på Forbes-listen over verden mektigste, da står de i giv akt. Selv om man er i golfbilen. Da er man også sikret en god skrytehistorie ved hull 19 senere på dagen. «Tipp hvem som ringte i dag….? »