EU bør få årets fredspris
Fredag skal den norske nobelkomitéen annonsere vinneren av Nobels fredspris for 2011. Prisen bør i år gå til Den europeiske union.
- Paal FrisvoldJournalist
EU har sammen med NATO, Europarådet, Marshallplanen, OECD og OSSE skapt fred og stabilitet i hele Europa. Etter to verdenskriger og kontinuerlige konflikter i hundrevis av år, har Europa bygget opp samarbeidsformer som gjør væpnede konflikter mellom gamle fiender utenkelig.
EU er verdens største eksperiment i samarbeid mellom suverene nasjoner. I dag står dette samarbeidet overfor sin aller største utfordring, fordi gjeldssituasjonen i mange land setter EUs grunnleggende prinsipper om solidaritet og felles ansvar på en stor prøve.
De neste fem til ti år, før Middelhavslandene og Portugal kommer på fote, kan bli vel så viktige som etterkrigstiden, da flere land svevde mellom totalitære styresett og det vi i dag kjenner som vestlig demokrati basert på markedsøkonomi. Den gangen kom USA til unnsetning med Marshall-planen som gav kapital og varer, men kanskje enda viktigere: krav om samarbeid og nedbryting av handelsbarrierer mellom tidligere økonomiske rivaler og fiender. Fra Marshall-planen oppstod kull- og stålunionen som igjen gav opphavet til det EU-samarbeidet vi kjenner i dag. Opptaket i 2005 og 2007 av landene i sentral- og østeuropa var et historisk løft, som fortsatt krever enorme krefter og ressurser.
Generasjonen som opplevde krig, og konfliktene mellom ekstreme ideologier som kommunisme og fascisme, er i ferd med å forsvinne. Nye generasjoner spør seg hva er vitsen med å bygge rammer og arenaer for samarbeide mellom myndigheter og enkeltmennesker. Tyske, finske og andre europeiske velgere er i gryende grad skeptiske til at land skal stå sammen i krisen fordi de er redde for sin egen velstand. Hvorfor skal vi støtte opp om hverandre?
EU er langt fra perfekt. Allikevel er EU et forbilde for samarbeid mellom tidligere rivaler i resten av verden. Inkludering av landene på Vest-Balkan fra det tidligere Jugoslavia er underveis. Den afrikanske union har EU som modell. Likedan Asean-landene i Sør-øst Asia og Mercosur i Sør-Amerika. De nye demokratibevegelsene i Nord-Afrika gjør klokt i å se i samme retning.
I Norge har vi nytt ubetinget godt av at våre naboland har vist ansvar og politisk mot til å ta initiativ til samarbeid mellom svært forskjellige folkeslag. Selv om det er en svært komplisert og vanskelig oppgave.
EU-samarbeidet står i dag overfor et historisk valg. Skal man gå tilbake til den tiden hvor hvert land var sin egen lykkes smed – som ledet til rivalisering og konflikter, eller skal man fortsette integrasjonsprosessen?
Samarbeidets innerste knutepunkt – eurosamarbeidet – er alvorlig truet, noe som kan sette hele EU-samarbeidet i fare. Økonomer sier vi står overfor en økonomisk depresjon som verden ikke har opplevd siden krakket i USA i 1929. Amerikanske og kinesiske myndigheters betydelige politiske press på EU til å innføre virkemidler som kan stange gjeldskrisen og gjeninnføre tillit og økonomisk vekst, vitner om hva som står på spill. Det er denne store oppgaven EU står foran i dag.
Tildeling av Nobels fredspris til EU vil gi et sterkt signal om at vi nå må hegne om, beskytte og forsterke det Europa har strevet så hardt for å bygge gjennom hele etterkrigstiden. Det vil også gi en viktig symbolsk anerkjennelse av de verdiene som den europeiske familie står for: fred, demokrati og solidaritet.
Skal vi lykkes å komme gjennom krisen spiller Tyskland, med sin historiske bagasje, en sentral rolle. Forrige ukes avstemning i den tyske nasjonalforsamlingen, hvor et overveiende flertall godkjente tysk bidrag til det europeiske stabiliseringsfondet, bidro sterkt til å fjerne tvil om at EU vil bestå. Før avstemningen satte tysk LO inn følgende annonse i tyske aviser: «Våre mødre og fedre bygget et fredelig Europa på ruinene etter andre verdenskrig. Det er vårt ansvar å opprettholde et forenet Europa for våre barn og barnebarn.»
Nobelkomiteen bør ikke la vår hjemlige EU-debatt skygge over dens internasjonale ansvar. Hensynet til en rent norsk, indrepolitisk debatt omkring EU vil lett kunne undergrave prisens verdi og anseelse internasjonalt. Tiden er inne for å gi Nobels fredspris til EU.