Ikke rør barnetrygden
Fremtiden har ingen lobbyister. Og noe så abstrakt som fødselsraten har ingen plass i statsbudsjett-forhandlingene.
- Elin ØrjasæterElin Ørjasæter var frem til juni 2012 konsulent i PR- og informasjonsbyrået Burson-Marsteller. Hun er tidligere E24-kommentator, og jobber nå som foredragsholder og forfatter. Hun har tidligere vært personaldirektør, hodejeger og forhandler i fagforening. «Lederboka, hodejegerens beste tips» og den humoristiske selvbiografien «Det glade vanvidd» er to av hennes bøker. Født: 25. februar 1962 Avhengig av: Kaffe og Twitter. Drømmebil: Mini Roadster cabriolet. Angrer på: At jeg jobbet så mye da barna var små. Favorittartist: Willie Nelson, Phil Ochs og Johnny Cash. Beste bok: «Borgerkrigen» av Hans Magnus Enzensberger. En dystopi som kom ut på 80-tallet og forandret mitt syn på verden. Både borgerkrigene i Afrika, 11. september og 22. juli kan sees som en bekreftelse på bokas dystre profetier.
I dag, søndag, starter regjeringen forhandlingene om statsbudsjettet for 2011. Og nyhetsbyrået ANB sendte i forrige uke en urovekkende melding om at barnetrygden står for hugg.
Alle som har barn under 18 år får utbetalt 970 kroner per barn hver måned. Enslige forsørgere får utbetalt for ett barn mer enn det de har.
Norske kvinner føder i gjennomsnitt 1,8 barn, noe som er ganske friskt, sammenliknet med våre europeiske medsøstre. Spania, Italia og Hellas har alle en fødselsrate på under 1,3 og i Nord-Italia er fødselsraten nede i stusselige 0,88. Stadig eldre europeere får stadig færre som kan forsørge dem.
Skandinavia utmerker seg med høye fødselsrater og høy yrkesdeltakelse for kvinner. Samtidig. Bakgrunnen for det er blant annet at foreldre får hjelp av staten, både i form av rene inntekstoverføringer, i skattelette og i barnehageplasser.
Fra 1995 fram til i dag har barnefamilier fått stadig mindre skattefradrag og barnetrygd
Det er bare rett og rimelig. For de som føder og oppdrar barn, de investerer i fremtiden på vegne av oss alle.
Barnetrygden ble innført i 1946 og var samfunnets første økonomiske håndslag til foreldre, eller mer spesifikt til mødrene. Med mors navn på giroblanketten var dette for mange mors "egne penger", i et samfunn der mange kvinner måtte be om husholdningspenger fra en mann med full økonomisk kontroll.
Nesten seksti år senere, i 2005 gikk de rødgrønne til valg med løfte om full barnehagedekning.
Underveis har vi hatt en trinnvis, storstilt utvidelse av svangerskapspermisjonen, og innføring av kontantstøtte. Alt dette er dyre prosjekter, med det til felles at det blir unger av det. Norske kvinner, og norske par, reagerer på økonomiske incentiver, de som alle andre.
Barnetrygden er bunnplanken, men det blir en stadig tynnere bunnplanke. Fra 1995 fram til i dag har barnefamilier fått stadig mindre skattefradrag og barnetrygd, ifølge Kåre Willoch som gjorde utregninger på dette i april i fjor.
Han viste at tilskuddet til en trebarnsfamilie, i form av barnetrygd og skattefradrag, utgjorde 9,3 prosent av gjennomsnittsinntekten i 1995. I 2009 var dette redusert 6,3 prosent, ifølge Willoch. Og nå er det altså mulig at dette blir kappet langsomt ned til et lavere nivå.
Barnetrygden kan bli en ordning som kun består for lavinntektsgrupper. Dermed blir det en slags finere sosialhjelp for barnefamilier. Det innebærer i så fall brudd med det riktige og viktige prinsippet at alle som oppdrar barn gjør en innsats for hele samfunnet. At barn er et felles ansvar, ikke bare et individuelt valg.
Denne regjeringen er særlig glad i middelaldrende mennesker med god økonomi. Det er de som er mest syke, og regjeringen vil ikke røre sykelønnsordningen. Det er de som bor i store hus, og eiendomsskatten er latterlig lav. Det dyre oppgjøret om AFP-ordningen i 2008 var også et spektakulært knefall for femtiåringene.
Vi velstående middelaldrende i full jobb kan altså ta budsjettforhandlingene med stor ro. Men småbarnsforeldrene? De står lagelig til for hugg. For fremtiden har ingen lobbyister.
Følg Ørjasæter på Facebook: www.facebook.com/lederboka.
Følg Ørjasæter på Twitter: @orjas
