OPPRØR: "Folket viser tendenser til opprør. Med generalstreiker og demonstrasjoner, gatekamper og protestaksjoner, i land etter land," skriver Olaussen. Her fra generalstreik i Lisboa, Portugal.

PATRICIA DE MELO MOREIRA
Kommentar

Hvor går EU i 2011?

Den økonomiske krisen har blitt en sosial krise. Nå kan den meget vel bli en politisk krise.

Heming Olaussen
Journalist
Publisert:

Det heter seg at "EU er best når det er kriser". Mange klynger seg til håpet om at den krisa EU nå er midt oppe i, skal få frem nettopp "det beste". EU skal demonstrere samhold, solidaritet, vilje til å finne felles løsninger, og ta nye skritt bort fra nasjonalstatenes snevre egeninteresser. Det er landene som er problemet, EU er løsningen.

Denne typen historiefortellinger er alltid tilslørende. I EU, som ellers, er det maktkamper og ulike interesser som står mot hverandre. Når EU til de grader velger å forsvare bank- og finanssektoren på bekostning av velferdsordninger og vanlige menneskers økonomi, må det forstås som at elitene forsvarer sitt eget prosjekt; euroen.

det er de priviligertes interesser som reddes, mens de underpriviligerte betaler prisen

Som mange økonomer, i Norge og internasjonalt, har pekt på, kunne og kan EU velge en annen vei enn den kursen man har lagt opp til. I stedet for å tviholde på euro, og knytte euroens skjebne tett opp til EUs (president Van Rompuy m.fl.) kunne man latt enkeltland gå tilbake til sin egen opprinnelige valuta. I stedet for å kutte velferdsordninger, arbeidsløshetstrygd, pensjoner, lønn osv. kunne man latt banker og finansselskaper ta byrdene. I stedet for å legge opp til økt overnasjonal styring og intervensjon, kunne man valgt å legge økt ansvar og makt tilbake på nasjonalstatene. Det ville betydd økt folkestyre og økt legitimitet for hele EU-prosjektet, og det ville kanskje reddet euroen – men da med færre medlemsland i ØMU – den økonomisk-monetære union.

Da måtte EU revurdert sitt eget ståsted, og i større grad definert prosjektet som et mellomstatlig samarbeidsprosjekt (ikke ulikt slik en del EU-tilhengere ynder å fremstille det i dag), i stedet for det tyskledete overnasjonale unionsprosjektet det faktisk er, og i enda sterkere grad vil bli, slik kursen er strukket ut.

Toppmøtet i EU 17. desember vil gi noen klare signaler. Det er all grunn til å tro at enda mer overnasjonalitet og enda sterkere prestisje knyttet til euroen vil bli resultatet.

Problemet består – som alltid – i folket. Denne uberegnelige størrelsen som har det med å kullkaste elitenes prosjekter. Som med grunnlovstraktaten, der det var franskmenn og nederlendere som nektet å danse etter elitens pipe. Som irene gjorde i første omgang med Lisboatraktaten. Som dansker og svensker har gjort med euroen (til de nasjonale elitenes fortvilelse – men akkurat nå glede).

Folket viser tendenser til opprør. Med generalstreiker og demonstrasjoner, gatekamper og protestaksjoner, i land etter land. Ekstremistiske krefter får mye opprørt vann å røre i. Nå er det ekstremkulde i Europa. Hvor mange Van Rompuyer dør av kulde fordi de mangler et sted å bo, penger til strømregningen eller til mat? I EUs fattigdomsår vil nye millioner bli fattige og/eller arbeidsløse.

Det er mulig EU vil ri av også denne stormen. De har både makt, millioner og media til å definere det som skjer som "det eneste mulige". Men under overflaten merker vanlige mennesker at EU betyr noe helt annet – det er de priviligertes interesser som reddes, mens de underpriviligerte betaler prisen.

Hvor lenge vil de finne seg i det? I Irland går det mot nyvalg. I England har Daily Express lansert kampanjen "Storbritannia ut av EU". Den økonomiske krisen har blitt en sosial krise. Nå kan den meget vel bli en politisk krise. Det er nok det elitene frykter mest av alt. Den økonomiske og den sosiale merker de jo ikke selv på kroppen. Men å bli fratatt posisjoner og makt er noe som svir. Mange kan komme til å svi seg i månedene og året som kommer.

Flere kommentarer om EU:

Paal Frisvold: Euroen består

Elin Ørjasæter: Enda flere polakker

Heming Olassen: Spreng rammene!