Innovasjonstull?

Det kan være lurt å studere innovasjon, men bare hvis du har noe å innovere.

Elin Ørjasæter hiver seg over tullestudier her forleden, med eksempler som pedagogikk, interkulturell kommunikasjon, og innovasjon og entreprenørskap. Nå leser jeg vanligvis Elin med fornøyelse (ikke minst fordi hun bestemmer om mine spalter kommer på trykk her i gården), men siden et av mine favorittkurs heter Strategisk Forretningsutvikling og Innovasjon, og et annet har et sterkt innslag av studenter som tar en M.Sc. i, nettopp, innovasjon og entreprenørskap ble jeg litt amper, og forfattet noen Twits til Elin. Som så ringer og oppfordrer meg til å svare her.

OK. Damen har en god metode for å generere spalter. Jeg biter på.

Jeg er litt tvisynt når det gjelder tullestudier. På den ene side er all kunnskap verdifull. For å sitere Stephen Fry i et animert og ikke sendbart øyeblikk – det er de som alltid setter spørsmålstegn ved nytten av kunnskap som ender opp med de kjedeligste jobbene og ikke kommer seg videre i livet. Kunnskap er viktig for sin egen del. Og slik sett finnes det ingen tullestudier.

Når det er sagt, kan man jo spørre seg om hva som er definert som kunnskap innenfor et fag – og her er det kanskje grunn til å sette noen spørsmålstegn, for eksempel rundt innovasjon, som jo er noe Norge har for lite av og kanskje altså studerer for mye på.

For meg er innovasjon som fag beslektet med pedagogikk, kunst og kanskje også journalistikk. I alle disse fagene er det resultatet som teller, og dette resultatet har en kjedelig evne til å fremkomme uten synlig teoretisk skolering. En innovatør skal gjøre noe nytt, en lærer skal undervise, en kunstner skal lage kunst, en journalist skal skrive. Det hjelper med teori, men dette er alle sammen fag man lærer ved internalisering – ved endring av egen adferd som følge av den kunnskapen man blir tilført i løpet av studiet.

Typisk er også at fagene i liten grad kan stå på egne ben – skal man innovere, lære bort eller bedrive kunst, må man gjøre det om noe – og dette noe bør man kunne litt om på forhånd. En innovatør bør ha basiskunnskaper innen et eller annet. Det er liten vits i å starte programvareselskap hvis man ikke skjønner teknologien eller kundebehovet, for eksempel. En lærer kan ha all mulig pedagogikk, men hvis vedkommende (som 2/3 av lærerskoleelevene) ikke kan fag, er det lite å lære bort. En kunstner bør ta utgangspunkt i erfaring, observasjon eller annen kunst. Og en journalist bør ha noe mer kunnskaper enn Journalisthøyskolen hvis man ikke skal bli ukritisk mikrofonstativ.

Min konklusjon – og praksis når jeg selv skal forsøke å lære bort innovasjon – er å gjøre det praksisnært, enten ved å bare ta inn studenter som skal gjennomføre en innovasjon, eller ved å bruke mange praktiske eksempler (cases) og diskutere dem. Begge tilnærmelser forsøker å presse studentene gjennom et erfaringsgrunnlag heller enn å fortelle om hvordan akademikere og andre skribenter har diskutert metakunnskap og virkemiddelapparat over tid. Jeg har en mistanke om at mye av den undervisning som bedrives innenfor lærerskoler, journalistutdanning og (uten at jeg vet det) kunstakademier med fordel kunne hatt nytte av noe av den samme tankegangen.

Hva så med teori? Teori er viktig, men innen disse områdene – innovasjon, pedagogikk, kunst og journalistikk – har vi ikke teorier i vitenskaplig forstand. Vi har noen gode analytiske rammeverk og gjenkjennbare kategorier (genre, om du vil), og de kan læres ved eksempler, slik at man kjenner igjen mønstre. Man har mye oppsamlet erfaring. Men man har ikke lovmessighet, og bør heller ikke påstå at man har det.

Teori er heller ikke nyttig hvis den ikke er applisert innenfor det området man studerer. En av mine vanligste kommentarer når jeg sensurerer studentoppgaver er "nevner teori, men bruker den ikke". Dette at studentene leser teori, men ikke kan bruke den er en vanlig klage hos mange faglige – men kanskje feilen ligger litt hos oss selv, i at vi synes det er lettere å vise til elegante "teorier" fremfor å ta på oss risikoen ved å benytte teorien på eksempler fra studentenes hverdag og fremtid?

Det beste man kan håpe på som foreleser innen disse fagene er at utdannelsen hjelper noen som allerede har en plan om – og et talent for – å lage noe nytt, lære bort noe, eller skape et kunstnerisk eller journalistisk uttrykk. Med andre ord ligger suksessen i utvelgelsen av studentene – i at man velger folk som har en plan og et ønske, og hjelper dem, fremfor å pretendere at man besitter svaret og at innovasjon, læring, kunst og gode skriblerier vil følge hvis – og bare hvis – du har et papir fra min institusjon å vise frem.

Et slikt fokus skaper i alle fall ikke tullestudier. Noe ikke minst foreleseren setter pris på.

Følg Espen Andersen på Twitter: @espenandersen