CHILES MILITÆRJUNTA: Den økonomiske arven etter Chiles Augusto Pinochet er solid. Det må gå an å påpeke dette uten samtidig å bli tatt i forsvar av Pinochets metoder som diktator, skriver NHH-professor og E24-spaltist Rögnvaldur Hannesson.

AFP

Demokrati eller diktatur?

Mange land ville neppe ha blitt fremgangsrike med et demokratisk styresett.

  • Rögnvaldur Hannesson
    Journalist
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Min kommentar i E24 den 2. desember i fjor om finansmarkedenes overstyring av demokratiet gikk ikke ubemerket hen. Noen skribenter reagerte med ryggmargsreflekser som tilsynelatende passerte usensurert gjennom hodet. Noen ble endog publisert i velrenommerte aviser.

Les blant annet Stavanger Aftenbladet-kommentator Sven Egil Omdals «Førere uten folk»

Det kan derfor være på sin plass å reflektere over hva vi mener med demokrati. Det er ikke tale om en styreform hvor den alminnelige borger er direkte involvert i hvordan et land styres; det lar seg simpelthen ikke gjøre.

De fleste av oss har ikke tid, og mange har ikke forutsetninger for, å sette seg inn i de saker som det må tas beslutninger om. Vi overlater den slags til makteliter som har etablert seg som spesialister på feltet.

Så lenge alt går bra er begge parter fornøyd. Demokratiets styrke ligger i at vi har konkurrerende makteliter som kan skiftes ut når vi ikke lenger har tiltro til dem. Dette gir en viss garanti mot maktmisbruk og korrupsjon. En maktelite som beriker seg selv og gir blaffen i velgerne, har ikke store sjanser til å bli gjenvalgt. Og vi skal ikke undervurdere mekanismer som gjør det mulig å skifte ut makteliter på fredelig vis; makteliter har en iboende tendens til å klamre seg til makten med alle tilgjengelige midler.

I det antikke Hellas var borgerne langt mer involvert i styringen av de saker som angikk dem. Beslutninger ble tatt ved direkte avstemming. Det lar seg ikke gjøre i dagens store og kompliserte samfunn. Dessuten kan klokskapen av den slags trekkes i tvil. Det kunne man også i antikken; Sokrates ble dømt til døden ved en demokratisk avstemming.

At et velfungerende demokrati forutsetter engasjerte og opplyste borgere er fortsatt like sant som i antikkens dager. Det skorter det atskillig på. En valgkampanje i dagens demokratier går i alarmerende grad ut på å engasjere de indifferente og villede de uopplyste.

Vi har fått en hel yrkesgruppe av «spin-doktorer» som har dette som spesialfelt. Vi har rikelig av dette også i Norge og de hjemlige valgkampanjer, selv om det sikkert står enda verre til andre steder.

Men hva så når alt ikke går så bra lenger? Da mister maktelitene tillit. Hvis det skyldes deres feilgrep, kan vi si at de får som fortjent. Men av og til kan det jo være slik at vanskelighetene skyldes utenforstående krefter som ikke maktelitene har noen kontroll over. Tilliten kan de miste likevel, fordi det er lettvint å gi den sittende elite skylden. En krise kan også skyldes feilbedømning som er lett å se i ettertid, men vanskelig å se i sanntid.

Da kan det bli vanskelig for makteliten å rette opp kursen med velgernes tillit, især hvis det krever oppofring fra velgernes side. Populistene kommer på banen og fører oss videre ut i hengemyren.

Heldigvis har vi hatt få demokratiske sammenbrudd i etterkrigstiden i vår del av verden. Det kan skyldes at det stort sett har det gått bra hele den tiden.

Men jeg erindrer Frankrike i 1958. Kolonikrigene i Algerie og Indokina tappet Frankrike for blod, penger og prestisje. Den fjerde republikk var de folkevalgtes sirkus, med svake og skiftende regjeringer. I 1958 sto Frankrike foran et statskupp. De var heldige nok til å ha de Gaulle, som ikke var noen Napoleon. De fikk sin femte republikk med en konstitusjon som var skreddersydd for de Gaulle. Det ble ikke slutt på demokratiet i Frankrike, men den femte republikk har et langt sterkere innslag av opplyst enevelde enn den fjerde. Det har tjent Frankrike bra i over 50 år.

Og så var det de autoritære stater. De er av mange slag, alt fra patologiske regimer som Nord-Korea, Cuba og Burma, til de fremgangsrike som Kina. Det er ikke til å komme forbi at autoritære regimer kan være fremgangsrike, også med hensyn til å ivareta borgernes felles interesser.

Skulle vi begynne å telle fremgangsrike regimer, tror jeg de demokratiske kommer i flertall, men det spørsmålet er kanskje ikke så interessant.

Mer interessant er det om de vi i dag kjenner som land med fremgangsrike autoritære regimer hadde kommet dit de er med en annen styreform. Det er tvilsomt. Kina har ingen demokratisk tradisjon. Både Sør-Korea og Taiwan ble demokratiske mange år etter at deres autoritære ledere hadde satt i gang en økonomisk utvikling som førte til den velstand disse landene har i dag.

Det er fristende også å nevne Singapore. Landet er formelt et demokrati, men i praksis en enpartistat alt siden den legendariske Lee Kuan Yew. Deres autokratiske regime er ikke voldelig, men bruker ofte ufine metoder mot sine dissidenter. Singapore begynte som et lutfattig utviklingsland i 1950-årene, men er nå ett av verdens rikeste land.

Og hva med Augusto Pinochet i Chile? Det er nok å nevne ham for å sette ryggmargsrefleksene i gang hos enkelte. Men den økonomiske arven etter ham er solid. Hans metoder er ikke lette å forsvare, fordi vi ikke vet hva som ville skjedd uten hans statskupp. Hvis det hadde gått samme veien som på Cuba, kan chilenerne være sjeleglad for at han grep inn slik at de unngikk den kubanske armod.

Men hadde Allende kommet seg igjennom det kaos hans regime førte til for så å bli kastet ved neste valg, fremstår Pinochets kupp som en sørgelig overreaksjon.

Les også:

  • Savner Europa den greske juntaen?
mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Finansmarkedene som overhus

  2. - Telenor, Statoil.. men hva mer?

  3. Går til rettssak etter brasiliansk feriemareritt

  4. Annonsørinnhold

  5. Hyklerne i A-pressen

  6. Lever av leveranser til vindenergien, må gi opp produksjon i Norge