En av USAs fattigste delstater er blitt sentrum i amerikansk klimapolitikk.

Deres senator blokkerte Joe Bidens viktigste klimagrep, like før toppmøtet i Glasgow.

Nå møter de så stor etterspørsel på kull fra Europa og resten av verden at de ikke klarer å produsere nok.

Her er kull fortsatt gull

CHARLESTON, WEST VIRGINIA (E24): Billyjack Buzzard (33) håper familiens rekke av gruvearbeidere stopper med ham. Faren hans jobbet i kullgruvene, og det samme gjorde bestefaren, oldefaren og alle onklene hans.

Selv arbeidet 33-åringen ti år under bakken. Da han fikk sparken for seks år siden, på grunn av nedleggelser i industrien, knakk det nesten familien hans økonomisk.

– Jeg vil ikke at sønnene mine skal gå inn i gruvearbeid. Det er ingenting som er lett med det, sier Buzzard.

– Den siste gruven jeg jobbet i, var bare én meter høy.

Billyjack Buzzard begynte sitt arbeid i kullgruvene rett etter videregående. Han brukte konfirmasjonspengene sine på nødvendige kurs, arvet farens klær og belter og jobbet seg fra bunnen og opp.

I begynnelsen måkte han kull opp på et transportbånd i opptil ti timer om dagen.

Deretter steg han i gradene, og mot slutten kunne han gjøre alt fra å kjøre fraktbiler til å overvåke og løfte utstyr. Etter den opprivende oppsigelsen i 2015, deltok han på et programmeringslurs for gruvearbeidere, men han var den eneste av dem som fikk jobb etterpå, ifølge en kritisk gjennomgang i New York Times.

Etter 14 måneder mistet han jobben igjen.

Nå har han skiftet kurs på nytt og driver en tatoveringssjappe ved navn Black Lung Tattoo Company, som ligger langs et øde veistrekke en halvtime sør for Charleston, hovedstaden i West Virginia.

Navnet er inspirert av svart lungesykdom, som forekommer blant arbeidere i kullgruvene. En slags heder til arbeidet familiens hans har lagt ned for å utvinne kull fra fjellene.

Kullindustrien i West Virginia setter mange synlige spor i landskapet.

En toglinje som brukes til å frakte kull, pløyer seg gjennom landskapet.

Langs veiene reiser det seg svarte berg av det forurensende brennstoffet.

I Charleston sentrum er det satt opp en statue til ære for alle gruvearbeiderne.

«Kull er drivstoffet som bidro til å bygge det beste landet på jorden», står det på plaketten under.

West Virginia er USAs nest største kullprodusent, og industrien preger ikke bare landskapet, men også det politiske liv.

Delstatens demokratiske senator, Joe Manchin, har en eierandel på over 40 millioner kroner i Enersystems, et kullmeglerhus han grunnla i 1988, som sønnen nå driver, ifølge The Guardian.

I fjor fikk Manchin ut over fire millioner kroner i utbytte. Han har også samlet inn et millionbeløp i politisk støtte fra olje- og gassindustrien.

To uker før klimatoppmøtet i Glasgow ble det klart at han ville stanse president Joe Bidens viktigste plan for å kutte klimautslippene i USA, ifølge New York Times: et program for å raskt erstatte fossildrevne kraftverk med fornybar energi.

– Jeg tror det er umulig å overdrive viktigheten av den planen, sier geografiprofessor Jamie Shinn ved West Virginia University, som studerer tilpasning til klimaendringer.

Kull og grønne skoger

Energisektoren står for en fjerdedel av USAs klimautslipp, og av disse kommer 61 prosent fra kullsektoren, ifølge det amerikanske miljødirektoratet EPA. Men kullet setter også økonomiske fotavtrykk, selv om det er lenge siden industrien var på høyden.

I West Virginia spiller kull en viktig rolle for økonomisk produksjon og skatteinntekter, ifølge John Deskins, forskningsdirektør for næringsliv og økonomi ved West Virginia University. Dette på tross av at bare 12.000 mennesker nå jobber i gruveindustrien, en liten andel av delstatens 700.000 arbeidsplasser.

– Men kullet har en uforholdsmessig innvirkning, fordi kullgruvejobbene er virkelig godt betalte jobber, sier Deskins.

En gruvearbeider kan tjene oppimot 900.000 kroner i året, og West Virginia er USAs nest fattigste delstat, med levekostnader godt under snittet.

– Når du er vant til den lønnen – uten utdannelse – er det umulig å komme seg ut av det, sier gruvearbeider Neil Chapman.

Han er ferdig med dagens skift, og ansiktet hans er dekket av sot. Han har jobbet i gruvene i 30 år og elsker arbeidet, bedyrer han, før han legger til:

– Men det er ikke for alle.

En kort kjøretur unna, inne i en kirke, møter vi flere som har fått kjenne på kullindustriens bakside. Noen er koblet til oksygenmaskiner fordi de ikke lenger klarer å puste selv. Andre hoster og hveser når de snakker.

– Jeg kan ikke bære noe, jeg kan ikke gå veldig langt, og jeg kan ikke leke med barnebarna mine, sier 69 år gamle Jerry Coleman, mens han jobber for å trekke inn pusten.

Coleman utviklet svart lungesykdom etter 37 år som gruvearbeider.

– Jeg skulle gitt alt for å få tilbake lungene mine, sier han.

Dianna Perdues ektemann jobbet noen år kortere i gruvene, men pådro seg samme sykdom. I 2018 kollapset den ene lungen hans, og han døde av et hjerteinfarkt.

– Det er virkelig et hardt liv, men fattigdommen i dette området er ekstremt høy. Du kan spare og kjøpe deg et hus og gjøre det ganske godt, sier Perdue.

Hun kunne ønske USA kunne legge til rette for mer kullproduksjon, ikke mindre.

– Mesteparten av kullet som er blitt utvunnet her i West Virginia, er på vei ut av landet, sier hun.

I år ser det imidlertid ut til at USA vil øke kullforbruket igjen, for første gang siden 2014, ifølge en rapport fra energidepartementets statistikkfløy, EIA.

Samtidig eksporteres kullet ut i høy fart, i skyggen av klimatoppmøtet i Glasgow. Energikrisen i Europa er en av faktorene som har bidratt til stor etterspørsel.

Hittil i år har eksporten av kull fra USA til Europa økt med 78 prosent.

– Vi hører om mange land som har gått over til en høyere andel fornybar energi, som nå prøver å skaffe kull. Land som kanskje ikke har importert kull på flere år, sier Chris Hamilton, president i interesseforeningen West Virginia Coal Association.

God som kull

Vi møter Hamilton i et kontor dekorert med diverse kullartefakter, gamle bilder av gruvearbeidere og kull-pynteputer. På bordet i foajeen står en bolle fylt av pins med påskriften «Friends of coal».

Kull-forkjemperen forteller at medlemsbedriftene deres sliter med å produsere nok kull til å dekke etterspørselen, og i West Virginia rasjonerer nå kullkraftverkene på grunn av den høye eksporten.

Situasjonen har ført til rekordhøye aksjepriser.

For de største amerikanske kullselskapene har aksjekursene steget med 145 prosent det siste året, ifølge New York Times. Peabody Inc. har steget med svimlende 700 prosent.

Chris Hamilton tror ikke kullproduksjonen kan bli stort lavere enn det den er nå - noe han vel er programforpliktet å mene. Men det internasjonale energibyrået har advart om at alle kullkraftverk i verden må stenges eller få karbonfangstteknologi innen de neste 20 årene.

– Hva tenker du om det?

– Jeg har blandede følelser. Ingen ønsker å bli karakterisert som en fornekter, eller en som har hodet i sanden, sier Hamilton.

– Men jeg tror ikke at vi er på et slikt krisepunkt at vi må avvikle all bruk av fossilt brensel i dag. Det tror jeg ikke på.

Samtidig påpeker han at industrien er villige til å gjennomgå forandring for å redusere karbonavtrykket sitt.

– Og vi tror vi kan komme dit til slutt. Men det er en ny utfordring. Og det kommer til å kreve litt tid, sier Hamilton.

På veggen bak ham henger et innrammet bilde hvor han poserer sammen med tidligere president Donald Trump, men Hamilton gir også sin helhjertede støtte til den demokratiske senatoren Joe Manchin.

– Manchin har alltid tatt til orde for politikk som fungerer til fordel for våre kullgruvearbeidere, sier han.

Flom-utsatt

En politikk som ikke nødvendigvis speiler velgernes ønsker. 56 prosent av befolkningen i West Virginia ønsker en overgang til renere energi, ifølge en meningsmåling omtalt av NBC. Bare 36 prosent er imot.

Samtidig er den fattige delstaten svært utsatt for flomskader som følge av klimaendringer.

– De siste ti årene har det vært erklært flomkatastrofe nesten hvert år, sier geografiprofessor Jamie Shinn ved West Virginia University.

I noen fylker er hele 80 prosent av bygningene flomutsatt, opplyser hun.

For fem år siden gikk elven Elk langt over sine bredder.

Storflommen i 2016 kostet 26 menneskeliv i West Virginia.

Vickie Mahaney har hevet huset sitt for å sikre seg mot rasende vannmasser.

Byen Clendenin er fortsatt preget etter flommen. Både barneskolen og videregående måtte rives, mens matbutikken ennå ikke er i drift. Bygget står fortsatt, men flere av bokstavene i logoen har falt av. På parkeringsplassen foran står det lenket fast en stol, prydet med to amerikanske flagg.

Den tilhørte Hoyt Newman, Angela Newman Freybergs far. Han drev det lokale samlingsstedet, en is- og pølsebutikk, som var del av den ikoniske kjeden Dairy Queen. Den hadde vært i familien i 60 år, men ble totalødelagt av vannmassene.

– Han kom aldri tilbake hit etter at det skjedde, sier Freyberg om faren.

Han mistet livet for to og et halv år siden. Den offisielle dødsårsaken er lungesykdom, men datteren mener han døde av knust hjerte.

– Dette er virkeligheten folk lever med, sier geografiprofessor Jamie Shinn.

Hun synes det er enormt frustrerende å se hvordan delstatens senator har blokkert klimaplanen og andre deler av en omfattende pakke som er ment å utvikle det sosiale sikkerhetsnettet i USA.

– Han har fått denne enorme muligheten til å gjøre noe, ikke bare for klimaendringer, men for å diversifisere økonomien vår og skape godt betalte jobber, sier hun.

Rundt 56 prosent av arbeidsplassene i kullindustrien har forsvunnet siden 2009, og mange er ikke erstattet. Mellom 2012 og 2019 forsvant 25 prosent av jobbene i deler av området, ifølge John Deskins ved West Virginia University.

Tidligere gruvearbeider Billyjack Buzzard har fortsatt respekt for arbeidet i gruvene, men føler at han har lykkes hver eneste dag han ikke trenger å jobbe under bakken. Nå er det seks måneder siden tatoveringsbutikken hans åpnet, og han har ansatt en til for å hjelpe ham med arbeidsmengden.

– Vi er et spesielt folk her. Hvis hele kullindustrien skulle forsvinne akkurat nå, tror jeg ikke folk vil slutte å jobbe, sier han.

– Jeg har endret karriere en håndfull ganger, og jeg kommer ikke til å gi meg. Og jeg er ikke den eneste.