Kommentar

Eventyrlønn gir lite tilfredshet

En ny mann med fantastiske evner har stått frem. Glem Snåsamannen, gi plass for Hydro-mannen.

Publisert:

På bare 8 år har han lagt sammen 70+17+65 millioner og fått 150. Han har gjort stein til brød, vann til vin, og oss alle til – ja, hva? Jante-boere som vi er, står vi frem som en gjeng smålige og misunnelige noksagter og kritiserer, med våre middels årsinntekter og litt for store gjeld.

En av hans våpendragere tar til motmæle, og viser rimeligheten i de 150 mill.: Hydro-mannen har jo solgt ut virksomheter på et gunstig tidspunkt, og skaffet eierne (deriblant Staten) en gevinst på 100 milliarder kroner. Underforstått er ikke 150 millioner noen urimelig andel av 100 millliarder – er det vel?

Resonnementet frister til å hente frem gamle Berthold Brecht: Bygget Keops pyramiden alene? Var det virkelig han som bar alle steinblokkene, heiste dem opp, og skapte et av verdens sju underverker? Egentlig hadde han nok lite med både arkitektur og stein å gjøre. Men han var der da gravplassene skulle fordeles og æren innkasserers. Noen synes kanskje den evnen i seg selv kvalifiserer for å få verket oppkalt etter seg?

Alle ansatte i Hydro har skapt de 100 milliardene. Hydro-mannen har nok hatt både gode rådgivere, en porsjon "dyktighet" (i å skape børsverdi) og bra spilleflaks. Og ikke minst evnen til å trekke seg ut på et for ham optimalt tidspunkt – nå når nedgangen kommer. Kanskje er det skjeletter i skapene også, hvem vet.

Likevel: Er ikke dette en vinn-vinn-situasjon? Toppleder får kjempegevinst og skaper økonomiske resultater. Ansatte får sikre arbeidsplasser, eierne avkastning og Staten i alle poser og sekker den har. Så da er vel alt greit?

Menneskesinnet fungerer finurlig når det gjelder disse tingene. Ved en viss levestandard stopper de absolutte verdiene, og de relative overtar. Når jeg har nok, blir jeg ikke først og fremst opptatt av å få mest mulig. Jeg retter oppmerksomheten mot andre, og vurderer det jeg får som mye eller lite, bra eller dårlig, sammenliknet med det de andre får.

I en undersøkelse svarte flertallet av en gruppe mennesker at de heller ville ha 25.000 dollar enn 50.000 dollar i lønnstillegg! Oppsiktsvekkende - inntil vi får hele bildet. Betingelsene var nemlig ulike: De 25.000 skulle gis i en situasjon der alle fikk det samme tillegget. De 50.000 i en situasjon der kollegene fikk 100.000.

I stedet for et "rasjonelt" valg, slik vi ville ventet det fra Adam Smiths "økonomiske menneske", valgte de fleste det som ivaretok statusen på samme nivå som kollegene. 50000 var mindre verd enn 25000.

I de mange virksomhetene der vi er inne som konsulenter er lønn, goder og bonuser et tema som stadig diskuteres. Vi hører sjelden noen si: - Hvis jeg vet at jeg får en stor bonus, skal jeg jobbe mye for å få det til. Vi hører ofte folk si: - Kollega A har fått altfor mye, hun har ikke fortjent så mye. - Hun har bidradd mindre enn kollega B som fikk mindre. - Jeg har fått for lite sammenliknet med kollega C, jeg sto på i prosjektet når hun dro på ferie. Forskjeller i form av individuell prestasjonslønn og individuelle bonuser gis stor oppmerksomhet og har stor effekt – oftest negativ.

Men kjempegevinstene som toppledere tar ut har alvorligere effekter enn bare forbigående misunnelse og negativt prat. Toppledere er rollemodeller, "tillitsmenn", som Stoltenberg kalte dem i halvstatlige konsern. Vi vil være som dem, men mislykkes. Vi sitter igjen med våre 400.000 der de dobler tifolds. Og denne ulikheten skaper redusert livskvalitet. De som bidrar aktivt til å skape større ulikheter bidrar aktivt og fundamentalt til å skape et mer ulykkelig samfunn.

I sin bok om effekten av ulikhet, dokumenterer den britiske sosiologen Richard Wilkinson (2005) at økt ulikhet ikke bare skaper uskyldig misnøye og utilfredshet – fordi vi sammenliknet med de veldig velstående har det så skrint. Økt ulikhet er en sentral faktor i å skape mer undertrykkelse, mer kriminalitet og vold, et mangfold av alvorlige helseskader og avkortet levetid.

I Skandinavia, og særlig i Norge, har vi flotte tradisjoner for begrenset ulikhet og for en stor grad av mellommenneskelig likeverd. Den tradisjonen bør vi ta vare på. Dette bør være aktuelle temaer til den for tiden omdiskuterte – i enkeltes øyne forsvunne - etikkundervisningen i våre utdanningsinstitusjoner for fremtidens økonomer.