For mange tullestudier

En dårlig utdanning er verre enn ingen utdanning, både for den enkelte og for samfunnet.

For å komme inn på lærerhøyskole holder det med karakteren tre i norsk og matte fra videregående. Men hva gjør det, når du får fire års fordypning i generell pedagogikk?

Spørsmålet er absolutt sarkastisk ment, hvis noen lurte på det. Tross enorm ressursbruk og utallige reformer blir ikke norske lærere bedre. Noe av årsaken ligger i troen på at pedagogikk som fag skal erstatte basiskunnskap i undervisningsfagene. Bortsett fra Jon Hustad i ukeavisa Dag og Tid er det få journalister som har interessert seg for saken.

Men lærerutdanningen er bare en av mange. Det norske utdanningssystemet har generelt for mange synse- og menefag.

Det begynner allerede etter ungdomsskolen. Faget "kommunikasjon og samhandling", et av de største fagene på VG1 og 2 i Helse- og sosiallinja på videregående skole.

Men hvor nyttig er det egentlig? Hvis du var på jobb og skulle hjelpe en gammel mann å dusje, hva hadde du foretrukket som forberedelse: En bok om kommunikasjon? Eller å ha med en erfaren pleier de første gangene?

Det er arbeidssstyrken er vi lever av. Enhver velferdsøkning må skrive seg enten fra å øke antall arbeidstimer eller å øke kvaliteten på dem. Vi må jobbe mer, eller bedre, for å sitere forfatteren Erling Røed Larsen, en økonom som har skrevet svært gode populær-bøker om samfunnsøkonomi.

At folk studerer betyr at antall arbeidstimer i samfunnet går ned, altså en negativ påvirkning på økonomien. Så da blir spørsmålet: Blir arbeidskraften så mye bedre av utdanning, at det er verdt nedgangen i antall timer gjennom et livsløp?

Det tror ikke jeg. Dels er kravene, også i kjernefag, for slappe, dels er det for mange som studerer irrelevante fag.

Handelshøyskolene er ikke noe unntak. De har sin egen variant av synse- og menefag, som kurs i entreprenørskap og innovasjon. Studiet gjør en sikkert egnet til å diskutere innovasjonsbegrepet forlengs og baklengs, men det gjør en neppe til en bedre gründer.

Distriktshøyskolene flommer over av kurs innen "kommunikasjon","interkulturell forståelse" og "samhandling". Blir man, med et slikt studium bak seg, bedre enn andre i disse litt tåkete disiplinene? Og hadde man ikke lært mer interkulturell kommunikasjon i jobb på et asylmottak?

Inntil et visst nivå gjør utdanning oss mer produktive. Men har vi noe grunnlag for å si at stadig mer og mer utdanning også gjør oss mer produktive?

Innen helse- og sosialsektoren er behovet for faglærte folk stort. Men ikke fordi utdanningen alltid er nødvendig for å utføre oppgavene. Snarere fordi utdannet personell fortrenger de ufaglærte .

Når den ufaglærte pleiemedhjelperen går av med pensjon, rykker miljøterapeuten med tre års høyskoleutdanning inn. De gjør nøyaktig samme jobb, og hvor godt de utfører den har mer med personlighet enn med utdanning å gjøre.

Mangelen på arbeidskraft er Norges store problem i årene framover. Vi kan ikke åpne en avis uten å lese hvor ille det er at folk pensjonerer seg for tidlig.

Men kanskje vi også studerer for lenge? Og studerer for mange tullefag?

Hver eneste student kunne alternativt gjort god nytte for seg i arbeidslivet. Og kanskje lært mye mer.

Følg Ørjasæter på Facebook eller på Twitter som @orjas

JEG PRESISERER: Denne saken har gitt mange reaksjoner, etter setningen "Handelshøyskolene er ikke noe unntak. De har sin egen variant av synse- og menefag, som kurs i entreprenørskap og innovasjon." Jeg ser at jeg burde skrevet "regionale høyskoler" og "årskurs på bachelor-nivå". Min kritikk rammet her også master- og doktorgradsstudenter på handelshøyskolene, og det er noe jeg ikke kan stå inne for. Tvert i mot mener jeg at innovasjonsstudier nettopp krever en grunnleggende kompetanse fra før, altså at det som fag hører hjemme på høyere nivåer. I den grad jeg har skremt ferskinger fra videregående i å ta et kurs i innovasjon er det fint. I den grad jeg har skremt økonomer og teknologer fra å spesialisere seg innen innovasjonsstudier, er det veldig dumt.