Veni, Vidi, Wiki

Da jeg var student på BI tidlig på 80-tallet, var leksikonselgeren fra Kunnskapsforlaget et fast innslag. Han var en hyggelig fyr som sponset studentarrangementer, hadde en Saab 900 Turbo han kunne sove i, og solgte Encyclopædia Britannica i skinninnbinding.

Finansieringsmåten var avbetaling, og garantert fremgang i studiene det viktigste salgsargumentet. Jeg var fristet, ikke bare på grunn av den kunnskapen jeg kunne tilegne meg, men fordi innehav av 25 kilo intellektuelt alibi ville gjøre noe for selvbildet.

Sist helg rundet det norske nettleksikonet Wikipedia 100.000 artikler. Encyclopædia Britannica en skygge av seg selv, og Kunnskapsforlaget det firma i Norge som har blitt hardest rammet av internett. Ingen kjøper leksikon lenger. En av årsakene er at foreldre som vil lette sin samvittighet og bevise sin dedikasjon til sine barns utdannelse for lengst har gått til innkjøp av PC og bredbånd.

Med en PC lærer barna viktige ting for sin framtidige karriere, som hvordan man skal chatte og finne frem til ferdigskrevne skolestiler på nett. På samme måte som Coco Chanel ikke solgte parfyme, men håp, solgte Kunnskapsforlaget ikke kunnskap, men samvittighet.

Men kunnskapen finnes der. Den gang man kunne ta penger for leksikon, ble mye penger brukt på å samle inn og validere innhold. Fagpersoner rundt omkring ble forespurt, og leksikonredaktører redigerte og skrev med stor sans for kvalitet og nøytralt perspektiv. Dette er verdifullt, og minnet om disse tider er vel årsaken til at Fritt Ord har funnet det formålstjenlig å gå inn og finansiere en siste utgave (tro meg, det blir den siste) av Store norske leksikon med 10 millioner kroner for et par år siden. Her skal det kvalitetssikres, nemlig.

Jeg lurer litt på hvorfor Fritt Ord ikke gir pengene til Norsk Wikipedia i stedet, men har kommet til at dette skyldes at Fritt Ord er mer opptatt av å skape monumenter over det frie ord enn faktisk å skape frie ord.

Wikipedias kunnskapsprosess, der alle kan skrive og et stort antall frivillige finner frem obskur informasjon, minner faktisk svært om måten et av verdens mest kjente oppslagsverk, Oxford’s Complete Dictionary, ble startet på. Man søkte å kartlegge alle ord i det engelske språket, og lesere over hele England ble bedt om å sende inn forslag til ord, skrevet på papirlapper (såkalte stubs) som deretter ble systematisert. Ut av dette fikk man greie på når ord først hadde blitt brukt og hva slags betydning de hadde hatt. Det ble et fantastisk oppslagsverk – karakterisert som det tyvende århundrets største intellektuelle bedrift – skrevet av alle for alle. Men, naturligvis, redigert av noen få. Akkurat som Wikipedia.

Ved å støtte Store Norske og ikke Wikipedia, finansierer Fritt Ord en gravsten over det cellulosebaserte informasjonssamfunnet. Om noen kommer til å bruke papirversjonen av leksikonet til annet enn hyllefyll, tviler jeg på.

Jeg synes pengene burde gått til en bærekraftig kunnskapsprosess heller enn en som bare søker etter en svunnet tid. Hvis Fritt Ord ønsker et monument, kan de få min kopi av Aschehougs konversasjonsleksikon fra det latterlige 1970-tallet. Den er i god stand, i 20 bind i en kasse i kjelleren.

Velbekomme.