Strammer til skruen for lederlønninger

Næringsministeren mener toppledernes lønninger øker for mye. Og han er villig til å sette makt bak kravene.

Etter minst to tiår med kritikk av lederlønningene i helt- eller delvis statseide selskaper, skal det nå bli en skikkelig endring. Internt i regjeringen snakkes det om et linjeskifte i eierskapsmeldingen – styringsdokumentet for statlig eierskap – som er varslet i høst.

Næringsministeren har allerede vist at han «kan skyte når noen må dø», som historiker Jens Arup Seip sa om Einar Gerhardsen.

I vår satte han hardt-mot-hardt og sparket hele styret i det statlig eide investeringsselskapet Argentum fordi de ikke ville rette seg etter politiske signaler om ledelsens ekstraordinære lønnsordninger.

Det var et maktgrep.

Ta det fra en tidligere næringsminister-nå-redaktør, som for øvrig også hadde ansvar for Argentum. Alle vet at statsråden i teorien kan bytte ut styrene, men alle ser også at det i praksis sitter langt inne. Politikerne er opptatt av å ikke tråkke inn på styrets domene.

Signalet fra næringsministeren var etter min mening ikke til å misforstå: Jeg mener alvor.

De mest profilerte helt- eller delvis statseide selskapene, som Equinor, Hydro, Yara, Telenor og DNB, er børsnoterte og opererer som helt vanlige, kommersielle selskaper. Topplederne har høy lønn, flere mellom 15–20 millioner alt inkludert.

Argumentet er at lønningene må være konkurransedyktige for å tiltrekke seg de beste folkene, samt at styrene skal bestemme nivået. Det skal ikke detaljstyres av staten.

Samtidig har en rekke næringsministre forsøkt å dempe lønnsutviklingen i toppen, som Dagens Næringsliv omtalte i sommer. Resultatet har vært en serie endringer under forskjellige regjeringer. Men ofte har pengene bare blitt utbetalt på andre måter.

I skolen fortelles det spøkefullt om læreren som sa at «det finnes ikke den skolereform jeg ikke kan tilpasse til min undervisning.» Man kan lett få inntrykk av at noe av det samme gjelder i de selskapene hvor staten har en eierandel.

For eksempel da signalene om rause pensjonsordninger ble strammet inn, men førte til at flere toppledere fikk høyere lønn i stedet. Det samlede nivået på lønn- og kompensasjon for toppledere har fortsatt å vokse langt utover vanlige folks lønnsvekst. For en sosialdemokratisk statsråd er det et problem, særlig i en tid hvor folk flest vil oppleve redusert kjøpekraft.

Jan Christian Vestre er ingen venstreradikaler. Men hva gjelder lønnsutviklingen, er mitt klare inntrykk at regjeringen ønsker å stramme skruen ganske kraftig til. Ikke minst er det viktig at styrene oppfatter signalet.

Det kan bli en slags tretrinns rakett:

• Først enda klarere signaler om selskapenes lønnspolitikk. Vi vil trolig få ytterligere innskjerpede regler for bonusutbetalinger, samt et prinsipp om at lederlønningene skal følge normal lønnsutvikling. De siste ti årene har lønnen i en del selskaper økt nesten dobbelt så mye som for arbeidstagerne under ett. Et vanlig verktøy for staten er å stille virksomhetene til ansvar gjennom et «følg eller forklar»-krav. Selskaper som gjør noe annet, må redegjøre for hvorfor.
• Så tettere oppfølging av selskapene underveis og mer aktiv bruk av åpen kritikk på generalforsamlingene.
• Til slutt, for å sette makt bak kravene, viljen til å «skyte når noen må dø». Det vil si et klart signal om at styreledere- og medlemmer vil bli byttet ut dersom de ikke følger signalene fra departementet.

Næringsminister Jan Christian Vestre skrev i sin tid masteroppgave om nettopp statlig eierskap, og må balansere de nye signalene mot den klare regelen om at styrene – ikke eier – har ansvaret for selskapet.

Samtidig har han selv bakgrunn fra næringslivet, og meg bekjent har han ikke noen plan om å bli i politikken for alltid.

Tiden i regjeringskontorene går raskt, og enhver politiker vil etterlate seg noen merkesaker som blir husket. Dette blir trolig en av Vestres.