Disse statsselskapene slipper ut mest CO₂

Staten eier selskaper som slapp ut 54 millioner tonn CO₂ i 2015. Fem av dem står for brorparten. Nå vil regjeringen vite hva selskapene gjør med sin klimarisiko.

MÅLER UTSLIPP: Selskapene med staten på eiersiden slipper ut mye CO₂, og staten vil at de skal fokusere mer på virksomhetens klimarisiko. En ny rapport kartlegger hvordan selskaper med store utslipp som Yara, Statoil og Hydro ser på disse utfordringene. Dette er Yaras produksjonsanlegg for gjødsel på Herøya i Porsgrunn

MÅLER UTSLIPP: Selskapene med staten på eiersiden slipper ut mye CO₂, og staten vil at de skal fokusere mer på virksomhetens klimarisiko. En ny rapport kartlegger hvordan selskaper med store utslipp som Yara, Statoil og Hydro ser på disse utfordringene. Dette er Yaras produksjonsanlegg for gjødsel på Herøya i Porsgrunn

Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix
Publisert:

Tallene er samlet i en fersk rapport fra det britiske selskapet Trucost.

I rapporten har selskapet gått gjennom 37 av 70 selskaper hvor staten har eierandeler, på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet.

– Rapporten gir ny kunnskap om hvordan selskapene håndterer klimarelatert risiko, minimerer utslipp og ser grønne muligheter, sier næringsminister Monica Mæland.

Trucost har i stor grad basert seg på selskapenes egen rapportering, men har i tillegg gjort beregninger av indirekte utslipp hos de selskapene som ikke selv oppga dette.

Basert på disse utregningene kom det til at de 37 selskapene slapp ut 53,75 millioner tonn CO₂ i 2015, inkludert egne utslipp ved industriprosesser og forbruk av fossil energi, samt utslipp ved produksjon av strøm, oppvarming og kjøling.

Til sammenligning var Norges samlede utslipp på 53,9 millioner tonn CO₂ i samme år, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Statoil på toppen

Dette er de fem selskapene med størst utslipp i 2015, ifølge rapporten:

Like bak kommer Telenor med utslipp på 1,1 millioner tonn CO₂ i 2015.

Annonsørinnhold

Av de 37 selskapene Trucost har sett på, står de fem selskapene med størst utslipp for rundt 90 prosent av CO₂-utslippene.

Må forstå klimarisiko

Årsaken til at regjeringen har bedt om denne rapporten er at den mener at både selskapene og staten som medeier må forstå hvilken klimarisiko selskapene står overfor.

– Regjeringen har tydelige forventninger til at selskapene forstår sin egen risiko for hvordan klimaendringer og klimapolitiske tiltak kan påvirke virksomheten, sier Mæland.

STØRST UTSLIPP: Dette er fordelingen av utslippene fra 37 norske selskaper som er helt eller delvis statseid, ifølge Trucost. Oljebransjen slipper ut mest, mens aluminium (Hydro) og gjødselproduksjon (Yara) også står for solide bidrag.

Foto: Trucost

Parisavtalen om klima i 2015 gjør at næringslivet i Norge stiller seg mange spørsmål, blant annet disse:

  • hvordan påvirkes virksomheten hvis det blir dyrere å slippe ut CO₂?
  • hvilke muligheter er det i klimatiltak som etterisolering og fornybar energi?
  • kan klimatiltak og fornybarvekst påvirke etterspørselen etter norsk gass?
Les også

Fersk IEA-rapport: Kan nå nullutslipp i 2060

Gap mellom tiltak og mål

Rapporten slår fast at klimaendringer er en alvorlig trussel mot verdensøkonomien, og at eiere kan påvirke selskapene til å legge strategier for å redusere sine utslipp.

Som eier bør staten være klar om sine forventninger og følge opp styrene i de store selskapene for å få dem til å bli opptatt av klimautslipp, og dessuten kreve at de stresstester virksomheten for klimarisiko, ifølge rapporten.

– Det virker likevel å være et gap mellom tiltakene og målene de helt eller delvis statseide selskapene har for å redusere utslippene sine og Norges mål om å redusere utslippene med 40 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005, skriver Trucost.

Rapporten berømmer blant andre Statoil for å forstå klimarisiko, men sier at selskapets egne planer om utslippskutt likevel bare utgjør 3 prosent av selskapets totale utslipp.

Les også

Statoils klimascenario spår oljefall før 2025

Forståelsen varierer

Det er svært varierende forståelse blant selskapene av hvordan endringer i europeisk og global klimapolitikk kan slå direkte ut for deres virksomhet, ifølge rapporten.

Bare 22 prosent av selskapene viser sterk bevissthet rundt klimarisiko, mens 50 prosent har en middelmådig forståelse av risikoen, ifølge rapporten. 25 prosent av dem hadde en svak forståelse.

«De som gjør det verst har en tendens til å fokusere på utslippet av drivhusgasser, og overse andre klimarelaterte risikoer for virksomheten,» skriver Trucost.

Blant selskapene som kan bli flinkere til å redusere klimarisikoen er organer som Siva, Eksportkreditt, Eksportfinans, Investinor, Kommunalbanken, Statkraft og Store Norske på Svalbard, ifølge rapporten.

HØYEST INTENSITET: Dette er sektorene med høyest karbonintensitet blant de 37 helt eller delvis statseide selskapene Trucost har vurdert. Dette måles i tonn CO₂-ekvivalenter per million kroner selskapene har i omsetning.

Foto: Trucost

De børsnoterte leverer

Alle de børsnoterte selskapene er derimot minst på linje med eller bedre enn andre selskaper i sin sektor når det gjelder åpenhet og forsøk på å redusere risiko, ifølge rapporten.

Bare innen det å se muligheter som oppstår når klimapolitikken endres var det flere børsnoterte selskaper som gjorde det dårligere enn andre i sin sektor, sier Trucost.

De som kan bli flinkere å se muligheter er blant andre Yara, Eksportkreditt og NSB, ifølge rapporten.

Les også

Ser vekstmulighet i sol og vind: – Kan ikke ignoreres

Dette ble studert

Rapporten så på en rekke ulike temaer:

  • Størrelsen på utslipp og åpenhet om disse
  • Forståelse av risiko
  • Hvordan selskapet jobber for å redusere risikoen, som ved å kutte energiforbruk
  • Selskapets syn på hvilke muligheter som ligger i strengere klimatiltak
Les også

Sol vokser mye mer enn ventet

Trucost deler inn klimarisikoen som selskapene står overfor i syv kategorier:

  1. Fysisk risiko: infrastruktur kan påvirkes av uvær og havstigning, vedlikeholdet blir dyrere og det er fare for utfall i strømnett og stengte veier
  2. Markedsrisiko: kunder kan være villige til å betale mer for grønne og svanemerkede produkter, og nye teknologier kan gjøre eksisterende teknologier mindre lønnsomme, som når gasskraft i Europa trues av lave priser fra subsidiert vind- og solkraft
  3. Risiko for driften: det kan bli mangel på råvarer, og underleverandører kan havne i problemer, som når flom i Thailand i 2011 doblet prisene på harddisker fordi flere fabrikker ble oversvømmet
  4. Regulatorisk risiko: regjeringer kan øke kostnaden på utslipp eller subsidiere grønne løsninger. Subsidier av ren energi i Europa har bidratt til lave strømpriser som bl.a. har gått ut over Statkrafts tyske gasskraftverk
  5. Omdømmerisiko: uten folks aksept blir det vanskelig å drive en virksomhet, som når BP i fjor trakk seg ut av Australbukta etter kritikk fra miljøvernere. Statoil har nå kjøpt BP-andeler i samme område
  6. Risiko for uttømming av ressurser: selskaper som bruker råvarer og vann står i fare for å miste tilgang til disse, for eksempel ved at kostnader økes eller regnmønstre endres
  7. Subsidierisiko: fjerning av subsidier for fossil energi og nye subsidier av fornybar energi kan bidra til å øke skiftet i energisektoren, og kan også påvirke prisene. Et viktig diskusjonstema i Norge har vært hvor lenge det er hensiktsmessig å gi kraftige statlige incentiver til å lete etter olje og gass, og hvor lenge man bør gi avgiftsfritak for elbiler
Annonsørinnhold