Splitt opp DnB Nor

Problemet med redningspakken til bankene er ikke at DnB Nors konsernsjef Rune Bjerke er en gammel venn av statsminister Jens Stoltenberg. Problemet er at vi har en finansiell struktur med svært stor risiko. Risikoen er blant annet et barn av DnB Nors størrelse.

DnB Nor er Norges desidert største bank. DnB Nor eier Norges største eiendomsmegler og Norges nest største aksjemegler. Banken har 40 prosent av markedet for innskudd og utlån, både til bedrifter og privatkunder (PDF-format). Nest største bank er Nordea, med en markedsandel på drøyt 10 prosent. Nest største norskeide bank har 2 prosent.

DnB Nor er også helt sentral i interbankmarkedet. Alle norske banker har kundeforhold til DnB Nor. Kort sagt: DnB Nor er too big to fail, som det heter. Far too big, kan det legges til.

Samtidig ser det ut som om DnB Nor er den norske banken som er straffet hardest av krisen. Den andre uken i oktober gikk iallfall Rune Bjerke i skytteltrafikk for å skaffe seg allierte. Han fikk både LO og NHO til å mase på regjeringen om å få på plass redningspakken raskt.

Tirsdag innrømmer Bjerke overfor VG at banken var i akutt krise. Han måtte presse på overfor Stoltenberg direkte, da han fryktet at Finansdepartementet og Norges Bank ikke ville fatte alvoret raskt nok. Dette er ganske oppsiktsvekkende. Man skulle jo tro at DnB Nor, i kraft av sin størrelse, ville ha bedre og større muligheter til å skaffe seg finansiering enn mange andre banker. Dette kan dermed tyde på at DnB Nor tar større risiko enn andre banker.

DnB Nor gjør dermed det norske banksystemet dobbelt risikofylt. Ikke bare er banken så stor at et sammenbrudd vil ramme hele Norges banknæring. Den tar også større risiko enn andre banker.

En gal oppfatning av risiko har vært opprinnelsen til den pågående kredittkrisen. For eksempel har amerikanske boligeiere, boliglånsagenter, boliglånsbanker, kredittratingsbyråer, investeringsbanker og investorer over hele verden oversett muligheten for at boligprisene kunne falle over hele USA samtidig.

En enkelt bank vil naturligvis ikke ta noe ansvar for den risikoen den pålegger samfunnet. Det må myndighetene gjøre. På kort sikt har norske banker et likviditetsproblem. Redningspakken skal bidra til å løse det.

På lengre sikt må systemrisikoen i hele bank- og kredittnæringen ettergås. Man kan håpe at myndighetene bidrar til et bedre insentiv- og bonussystem i finansnæringen. I vanlige tider, da prisene varierer "normalt", fungerer bonussystemet utmerket. Risiko og avkastning er tilsynelatende lett å måle. Bonuser utbetales en gang i året. Problemer kommer da det viser seg at den faktiske risikoen var høyere, kanskje langt høyere, enn antatt. Da kan tapene bli store. Enormt store. Nassim Taleb skriver i The Black Swan at den amerikanske banknæringen tapte om lag like mye på sine søramerikanske utlån sommeren 1982, som næringen totalt hadde tjent i hele sin historie. Alt sammen. På grunn av gal risikovurdering.

De siste dagene tyder også på at det er risikabelt med for store enheter, og jo større enheter, jo større samfunnsmessig risiko. I Norge har Kredittilsynet et hovedansvar for finansiell stabilitet. Ironisk nok var nettopp Kredittilsynet en pådriver for fusjonen mellom DnB og Gjensidige Nor for fem år siden. Den gang mente tilsynet at fusjonen ville redusere risikoen i det norske kredittmarkedet (PDF-format).

Det mente imidlertid ikke Norges Bank, som skrev at den sammenslått banken ville innebære store utfordringer i en krise, på grunn av sin størrelse og kompleksitet. Historien ser ut til å gi Norges Bank rett. Det kan være på tide å splitte opp Norges største bank.