- Bekymret over Telenor

I sommer har Telenor vært i hardt vær, igjen. Denne gangen fordi selskapet sa opp sine samtrafikkavtaler gjennom den såkalte Norwegian Internet Exchange (NIX). NIX-saken er kontroversiell fordi den setter søkelyset på en konflikt som trolig vil prege utviklingen av internett i årene som kommer.

Konflikten er mellom nettleverandørene og innholdsleverandørene. Stridens kjerne er hvem som skal betale for utbyggingen og driftingen av den fantastisk flotte infrastrukturen vi kommer til å trenge til å frakte alt det fantastisk flotte innholdet vi etter hvert kommer til å få gjennom internett.

Avtalene mellom de ulike nettleverandørene, som for eksempel Telenor

OSE

TEL

, er basert på likevekt. Nettleverandører sender trafikk frem og tilbake seg imellom, og ettersom det er sånn cirka like mye trafikk hver vei så innebærer de fleste avtalene at partene ikke betaler hverandre noe, men at hver dekker sine kostnader.

Men denne balansen ble forrykket da store innholdsleverandører, som for eksempel VG Nett, fikk koble seg til samtrafikkpunktet NIX på samme vilkår som nettleverandørene. Gjennom NIX fikk innholdsleverandørene billige avtaler om samtrafikk basert på likevekt, men trafikken gikk stort sett bare én vei. I takt med at stadig mer multimedieinnhold ble gjort tilgjengelig fra innholdsleverandørene ble dette en tiltagende byrde for nettleverandørene som var nødt til å oppgradere sine landsdekkende nett for å håndtere trafikken. Innholdsleverandørene trenger på sin side bare å sørge for kapasitet mellom seg selv og NIX-knutepunktet.

Telenors standpunkt er at innholdsleverandører som tilbyr de mest krevende tjenestene må være med på betale for nettet ut til brukerne også. Enkelte innholdsleverandører mener det er mer naturlig at Telenor betaler dem ettersom de tilbyr innhold som gjør at mange brukere ønsker å abonnere på bredbånd. Det er tross alt Telenors betalende kunder som etterspør innholdet Telenor må levere.

I tilknytning til denne krangelen har det dukket opp et viktig prinsipielt spørsmål. Spørsmålet dreier seg om såkalt nettverksnøytralitet. Hvis Telenor kan kreve ekstra betaling av noen store innholdsleverandører for tilgang til nettet, vil det føre til at nettsteder som ikke betaler vil bli tilnærmet ubrukelige? Kan vi ende opp med en situasjon der Telenor bestemmer hvilke nettsteder som slipper til i nettleseren til kundene?

Det er dessverre ingen entydig definisjon av begrepet nettverksnøytralitet. Et nærliggende begrep finnes i den såkalte Ekomloven, som gir myndighetene hjemmel til å kreve at nettleverandører skal tilby tilgang til nettet på ikke-diskriminerende vilkår. Altså skal vilkårene være de samme for alle, men de kan for eksempel innebære et trappetrinnssystem for betaling avhengig av hvor mye trafikk en belaster nettet med.

Foreløpig har ikke myndighetene ved Post- og teletilsynet og Konkurransetilsynet funnet grunn til å gripe inn mot Telenor eller noen andre nettleverandører. De ser ut til å mene at nettleverandørene og innholdsleverandørene nok vil finne en løsning seg imellom som er ikke-diskriminerende. Og håpet lever, om ikke annet.

Myndighetene har ett godt argument for at alt vil ordne seg: Det er stor grad av gjensidig avhengighet mellom nettleverandørene og innholdsleverandørene. Et nett uten innhold er ikke mye verdt. Og internettets tiltrekningskraft på oss forbrukere ligger i den totale bredden av innhold, alt fra nettbank og e-post til amatørvideoer om lettbrusfontener. En merkbar avgrensning av denne bredden er i lengden trolig lite konkurransedyktig. Men for at stadig mer kapasitetskrevende innhold skal kunne leveres må nettets kapasitet forbedres, hvilket noen må betale for.

Til syvende og sist er det uansett oss forbrukere som må betale, enten det skjer gjennom bredbåndsabonnement, betaling på innhold, tid brukt på å se reklame eller god gammeldags skattelegging. Men for at denne kostnaden skal bli så lav som mulig samtidig som utviklingen av et stadig bedre nett går så raskt som mulig, er det avgjørende at vi sørger for rettferdig og tilstrekkelig konkurranse, både mellom ulike nettleverandører og mellom ulike innholdsleverandører på det samme nettet. Konkurrerende tilbydere vil kunne presse hverandre til å levere stadig bedre tjenester.

Problemet med Telenor i så måte er at selskapet er både nett- og innholdsleverandør, samtidig som det har en dominerende markedsposisjon. Dette gir stadig større grunn til bekymring. Men om bekymringen fører til noen form for handling hos de ansvarlige, se det er en annen skål.