Handlingsregelens død

Det er kanskje mer faretruende hva Norge har brukt penger på, enn hvor mye vi har brukt.

Etter at statsbudsjettet ble fremlagt, har mange erklært Handlingsregelen død (for eksempel Øystein Sjølie i E24 og Ola Storeng i Aftenposten). Den har skrantet før; det spørs om det er alvor denne gangen. Har det noensinne vært liv i den? Og burde den i det hele tatt ha kommet til verden?

Medfølgende figur viser tre perspektiver på sparing av oljepengene, offentlig sparing dersom Handlingsregelen var blitt fulgt, faktisk offentlig sparing, og nødvendig offentlig sparing dersom oljeformuen skal bevares (også kalt Permanentinntektsregelen).

For å ta det siste først, verdien av den olje og gass vi pumper opp er ikke inntekt, selv om vi bruker det uttrykket i dagligtale, men formue. Hvis ikke disse pengene investeres, er den formuen borte for evig og alltid. Imidlertid trenger ikke hele verdien av den olje og gass vi utvinner settes på bok. Hvis det som er investert får lov til å stå urørt klarer vi oss med mindre, fordi vi får drahjelp av renters rente.

Det vi kan bruke av oljeinntektene uten å redusere oljeformuen per innbygger er lik forventet avkastning minus befolkningens vekstrate. Med en forventet inntekt på 4 prosent og en befolkningsvekst på 0,6 prosent kan vi forbruke 3,4 prosent av den samlede oljeformuen.

Sammenligner vi faktisk sparing med det vi hadde trengt å spare for å bevare oljeformuen, ser vi at den nesten uten unntak har vært betydelig større. Er da Handlingsregelen ubegrunnet? Neppe, men den er i hvert fall for ambisiøs hvis vi bare er opptatt av å bevare oljeformuen. Det må noe mer til hvis vi skal kunne argumentere for Handlingsregelen.

Argumentet at man ikke bør bruke mer enn forventet avkastning av den oljeformuen som alt er kommet opp av bakken og investert i finansmarkedet er overforsiktig. Den olje- og gassformuen som fortsatt ligger under bakken blir neppe verdiløs over natten. Dessuten er den verdien beregnet som nåverdi med 4 prosent rente, slik at en implisitt avkastning på 4 prosent av det som ligger under bakken allerede er innkalkulert.

Det er to argumenter som kan støtte opp om Handlingsregelen. Det første er at det offentlige har en stor, fremtidig forpliktelse til utbetaling av pensjoner til en voksende skare av alderspensjonister. Jo større Oljefondet blir, desto mer kapitalinntekter fra utlandet kan brukes til å dekke statens pensjonsforpliktelser i stedet for økte skatter på den arbeidende befolkning.

Det andre argument er at en så stor pengebruk som permanentinntektsregelen ville tilsi antakelig ville føre til en for stor nedbygging av den konkurranseutsatte, private sektoren.

Vi ser også at den faktiske sparing sjelden har vært i overensstemmelse med Handlingsregelen. Det er gode grunner til dette. Statens inntekter går opp og ned med konjunkturene, og i dårlige år er det lurt å bruke mer penger enn ellers for å holde sysselsettingen oppe.

Handlingsregelen var ment å bli modifisert i henhold til konjunkturene og være nøytral sett over lengre tid. Det har man ikke lyktes med helt; kun i tre år av ti har staten spart mer enn Handlingsregelen skulle tilsi. Det er litt for dårlig, dersom man tok den fullt ut på alvor.

Ser vi på de samlede utgiftene, har staten vært flink til å spare. Men bak dette skjuler det seg en mindre smigrende virkelighet. Det er ikke nok å se på de samlede utgiftene, man må også se hva pengene brukes til. I snart tyve år har statens forsvarsutgifter og utgifter til nødvendig infrastruktur som veier og samferdsel stagnert, mens trygdeutgiftene har økt eksponentielt (se mitt innlegg i E24 av 19. januar i år). Statens finanssparing i utlandet har således vært på bekostning av investeringer i infrastruktur her hjemme samtidig som stadig flere får betalt for ikke å gjøre en verdens ting.

Hvis det ikke er mulig å få stoppet og reversert økningen i trygdeutgifter må man spørre om statens finansinvestering i utlandet er særlig klok. Investering i infrastruktur er også investering og kanskje vel så produktiv som finansinvestering i utlandet, særlig hvis politikerne ble fratatt muligheten for å bestemme hva slags prosjekter det blir investert i. Den saken kan mer objektivt ivaretas av Statens Veivesen og Jernbaneverket.

Les flere nyheter på E24