Glem opsjoner - ta en Jensen!

Jeg er nettopp tilbake etter tre og en halv ukes ferie i USA, et land der man har råd til å gå og handle, spise og leie bil.

Hjemkomsten er som vanlig deprimerende, men denne gangen har man i alle fall gleden av sommerens surrealistiske føljetong, nemlig Skandalen om Opsjonene i Hydro.

Sett med amerikanske briller (en annen ting man får billig der borte – to par briller finansierer en flytur) er denne saken latterlig: Beløpene er små, firmaet uhyre vellykket, styret enstemmig, og politikerne latterlig inkompetente om internasjonal forretningsdrift.

Bak det hele ligger den rotnorske misunnelsen – den dype følelsen av at ”andre” har det for lett, mens man selv ikke får det man fortjener. I USA, hvor forskjellene er mye større, blir man i mye større grad inspirert enn misunnelig av at noen tjener mye penger.

Opsjoner er ikke noe annet enn provisjon på aksjekurs. Hvis man gir en selger provisjon, og vedkommende så går ut og selger mye mer enn forventet, bør man ikke redusere provisjonen. Så får det heller være at en selger tjener mer enn administrerende direktør – selgeren har også risikoen.

Opsjonene i sin moderne form ble til som følge av en serie akademiske artikler, forfattet blant annet av professor Michael Jensen ved Harvard Business School på 80-tallet. Jensen (som sammen med Eugene Fama sto bak prinsipal/agent-teorien) mente at eierne var tjent med at det var en direkte sammenheng mellom hvor godt et firma gjorde det og ledernes lønninger – og dermed startet en karusell med ”leveraged buyouts”, aksjeopsjoner og ulike andre former for insentivavlønning.

Disse innovasjonene skapte et meget dynamisk finansmarked som muliggjorde en opprydding i overgangen fra et industrisamfunn til et kunnskapssamfunn, men professor Jensen var kritisk til gjennomføringen. Han mente at en mye større del av de ansatte burde få del i verdiøkningen – og det finnes en rekke eksempler på firma som har blitt reddet ved at de ansatte fikk direkte del i lønnsomheten. Et annet og større problem er at det ikke fantes noen nedre risiko: Hvis firmaet gikk med tap, fikk lederne allikevel sin lønn.

Professor Jensen etterlevde sine egne prinsipper (i hvert fall i følge hardnakkede rykter blant studentene). Da han ble ansatt på (med ”tenure”, det vil si fast ansettelse) Harvard Business School, skrev han øyeblikkelig sin oppsigelse og leverte den til rektor. Oppsigelsen var ikke datert, men rektor kunne akseptere den når som helst.

Dermed var motivasjonen på plass, og han kunne ikke bare lene seg tilbake og slappe av (noe som ikke er helt uvanlig for eldre professorer.) Og han er en av de mest innovative og produktive professorer jeg vet om, jobbet på Harvard til han gikk av med pensjon, og er nå en av toppene i konsulentfirmaet Monitor.

Nå er sutring over hvor lite man er betalt nokså utbredt i Norge (og det kan jeg si fordi jeg selv er uoffisiell norgesmester i denne sporten). Men løsningen er altså enkel, i hvert fall i prinsippet. Her er hva du skal gjøre:

Finn ut hva du bør betales. Ved neste medarbeidersamtale kommer du med en ferdigskrevet oppsigelse, udatert, viser den til sjefen. Si at han eller hun kan putte den i skrivebordsskuffen i bytte for ditt lønnskrav.

Enkelt, ikke sant? Så lenge du er mer verdt for firmaet enn de betaler deg, har du jobb med riktig betaling. Hvis du gjør en dårlig jobb eller firmaet ikke lenger trenger dine kunnskaper, kan de når som helst akseptere din oppsigelse. Dermed er markedet i balanse, ferdig med det. Den ansatte er riktig betalt, og firmaet får i tillegg en glimrende mulighet til å være dynamiske og endringsvillige siden de kan kvitte seg med folk øyeblikkelig.

Nå vil de fleste synes at dette er litt for mye risiko for deres smak, men det er faktisk slik konsulenter og tjenesteytende selvstendig næringsdrivende tjener penger: Høyere avlønning, men også høyere risiko. Så lenge du ikke er villig til å akseptere høyere risiko, får du heller ikke høyere avlønning. Hvis du har bedre kunnskaper eller høyere produktivitet enn de du jobber sammen med, får du betaling deretter.

Belønningen for å være administrerende direktør i Hydro er høy, men du risikerer å få sparken fordi en 30 år gammel politisk broiler trenger å tilfredsstille sine sektmedlemmer. I tillegg skal du henges ut på førstesiden i alle landets aviser fordi du har kommet i skade for å få opp firmaets verdi med noen hundre milliarder.

Men denne muligheten er åpen for alle oss lønnsmottakere også. Bare ta en Jensen.

Hvis du tør. Hvis du ikke tør, bør du kanskje ti stille?