Den nordiske modellen lager rikinger
Kanskje burde Øystein Stray Spetalen støttet et parti som støtter den nordiske modellen.
- Steinar StrømJournalist
På slutten av 1940-tallet utarbeidet de svenske LO-økonomene Gösta Rehn og Rudolf Meidner en plan for den økonomiske politikken. Planen ble trykket i en rapport til den svenske LO-kongressen i 1951 (Fackföreningsrörelsen och den fulla sysselsättningen). Planen fikk snart navnet Rehn-Meidner-modellen og har de senere årene blitt omtalt som den nordiske modellen.
Et hovedelement i modellen er sentraliserte og solidariske lønnsoppgjør som hever lønnsgulvet og presser ned lønnstaket. For at lønnstakere som blir skjøvet ut av jobber gjennom et for høyt lønnsgulv, skulle komme i arbeid, var en aktiv arbeidsmarkedspolitikk et annet viktig element i den nordiske modellen. Denne modellen har preget den økonomiske politikken i de nordiske landene. Den har produsert små lønnsforskjeller og en sjenerøs velferdsstat. Solidariteten i lønnsforhandlingene ser også ut til å ha smittet over på omfordelende mekanismer i skatte- og overføringspolitikken.
Den sammenpressete lønnsstrukturen med høyt lønnsgulv og lavt lønnstak har gjort at de høyproduktive bedriftene går godt og kan vokser kraftig, mens de lav produktive bedriftene går dukken. Det har derfor vært mulig å kombinere en jevn lønnsfordeling med relativt høy økonomisk vekst i forhold til i de fleste andre land. Kontantstrømmen fra den norske olje- og gassutvinningen har i tillegg gjort Norge langt rikere enn vår nordiske naboer og har ført til at den norske varianten av den nordiske modellen er blitt en enda mer sjenerøs velferdsstat.
Den norske modellen har sider som mange vil oppleve som skyggesider. Men her er det viktig å være klar over at alle økonomiske samfunnsmodeller har skyggesider, akkurat som alle legemidler, uansett hvor gode de er, har bivirkninger. Et lavt lønnsgulv fører ikke bare til at lavproduktive bedrifter forsvinner. Det fører imidlertid også til at arbeidsmuligheter for de lavproduktive blant oss forsvinner.
I Rehn-Meidner planen var opplegget at en skulle omskolere arbeidskraft, gjøre den mer produktiv og attraktiv for høyproduktive bedrifter. Erfaringer har vist at arbeidsmarkedsprogrammer har en viss effekt i riktig retning. Men dersom en korrigerer for det faktum at det er de som ellers ville ha klart seg best som også deltar ivrigst i arbeidsmarkedsprogrammer, så har programmene en begrenset og svak virkning.
I tillegg er det mye ungdom som av ulike grunner sliter med å skaffe seg sin første jobb. Mange av disse kan ha droppet ut av skolen eller fullført skolegangen, men uten særlig godt resultat. I arbeidsmarkedet er det ingen matchende lavproduktiv jobb som står og venter på en noe mistilpasset ungdom. I mange andre land finner en et stort spekter av slike jobber (noe som blant annet fører til at gatene og parkene i Torino er langt renere enn gatene og parkene i Oslo).
Olje- og gassinntektene har gjort den norske velferdsstaten og dens agenter ekstra sjenerøse. De har dessuten gjort at veien mot et tjenestesamfunn er blitt speedet opp. Mange manuelle jobber innen industri og håndverk er blitt borte i et større tempo enn i andre land, og den videregående skole har også blitt preget av at yrkesrettet utdanning er blitt redusert. Disse trekkene ved den nordiske modellen kan trolig forklare noe av den kraftige økningen i uføretrygding blant unge, potensielle, arbeidstakere.
Hva med å innføre en aldersbestemt, eventuelt utdanningsbestemt (for personer som har droppet ut av videregående skole) lav arbeidsgiveravgift? Det kan føre til at både private og offentlige arbeidsgivere, for eksempel innen helsesektoren hvor det trengs mange flere kvinner og ikke minst menn, får et insentiv til å ansette ung og lite utdannet arbeidskraft.
En annen side ved den nordiske modellen, spesielt den olje- og gassfyrte versjonen, er at den produserer mange rikinger. Den sammenpressete lønnstrukturen gjør at eiere av høyproduktive bedrifter, ikke minst med tilknytning direkte og indirekte til olje- og gassektoren, får større overskudd enn om lønnsstrukturen hadde vært mindre sammenpresset. Dersom overskuddene blir plassert riktig blir de rike enda rikere.
Ifølge Capgemini/Merill Lynchs formuesoversikt som kom den 23. juni i år, så har Norge 58.000 personer med en formue over 1 million dollar. Sverige har 39.000 dollarmillionærer og Danmark 31.000. Finanskrisen har gjort at antall dollarmillionærer har falt det siste året i alle land, men fallet har vært minst i Norge. Det er altså ikke bare slik at den nordiske modellen skaper rikinger.
Olje-og gassversjonen av modellen har skapt en rik norsk stat med muligheter til en svært aktiv økonomisk politikk som gir beskyttelse til våre rikinger som ellers ville ha droppet under 1 million dollar-merket i nedgangstider. Jeg tror det er liten fare for at norske rikinger flytter fra landet, den norske formuesskatten til tross. Og har Spetalen og co. bommet på hvilke politiske partier de burde støtte?
Les også: Steinar Strøm: - Norges Bank blåser opp bobler
