Det er forskjell på å barbere seg og skjære halsen av seg

Sponsing av kultur behøver ikke å bety at popkorn- og sjokoladeselgere innvaderer teatrene.

Når det inngås sponsoravtaler mellom næringsliv og idrett ligger det inne de aller fleste avtaler, at sponsoren kan bruke utøverne vederlagsfritt i marketing og på kundearrangement. Dekning av reise og opphold tas av sponsorene. Det gir selvsagt et kraftig løft i avtalene.

Særforbundene godtgjør så i neste omgang utøverne på ulikt vis. I idretten tilbys i tillegg en mengde muligheter som draktmarkering på alt tenkelig representasjonutstyr avhengig av inngangsbilletten.

Dette har de siste 25 årene ført til årlige milliardinntekter til norsk idrett. Lik det eller ikke, men idrettstorheten Norge hadde aldri vært der den er i dag uten dette samarbeidet med norsk næringsliv.

En stor del av kulturlivet lever i større grad enn idretten av skattepenger, men kravet til kulturinstitusjonene om økt «egenandel» merkes.

Dette skal i stor grad skje som et resultat av økte sponsorinntekter. Hvordan skal det skje uten å tråkke over grensen for det mange ynder å kalle den «kunstneriske frihet».

Hva den «kunstneriske frihet» er definert ulikt fra institusjon til institusjon og fra festival til festival. Selvsagt skal ikke sponsorene være i nærheten av å definere repertoar eller hvem som skal bekle hvilke roller, like lite som de i dag definerer hvem som skal spille i førsteelveren i fotball eller gå de ulike etappene i skiskytterstafettene.

Selvsagt skal ikke Trond Espen Seim spille med pannebånd fra Nille eller scenen rigges med arenareklame fra Bunnpris. Men det er forskjell på å barbere seg, og skjære halsen av seg. Noe må kulturlivet tåle å bli utfordret på, for «there is no such thing as a free lunch».

Hadde Bunnpris eller Rema 1000 bedt om å få ha en finger med i skuespillet, ville det selvsagt vært totalt uakseptabelt. Men næringslivet må regne hjem sine verdier og da må kultursponsoratene gi større verdier tilbake enn det svært mange gjør idag.

En ide som faktisk kom meg for øret første gang i et møte med noen meget sentrale norske teater og kulturledere var å spille reklameteater i tre minutter før forestillingene, på samme måte som på kinoene gjør. Reklame for sponsorene.

Freia gjorde et stunt med dette for en stund siden. Eller blir det å ødelegge den påfølgende kunsten?

Hva med å inngå avtaler med skuespillerne om at de ved diverse anledninger kan lånes ut til næringslivet som en del av sponsorpakken og at skuespilleren for dette internfakturerer arbeidsgiveren og ikke oppdragsgiveren?

I dag har i stor grad alt av denne type tenkning resultert i feite ekstrakostnader for sponsorene, og da er bunnverdien som er tilbake for sponsoren premierebilletter og noen billetter gjennom året til kunder og ansatte.

Kunstnere og kulturarbeidere er vanligvis ikke fremmed for å motta skyhøye honorarer, men da skal alt gå via magementet i egen lomme. Da bryter det sjelden med «den kunstneriske frihet».

Hva om kunstneren, skuespilleren eller operasangeren gir en håndsrekning til arbeidsgiveren for å øke verdiene for både børs og katedral. Hadde kulturlivet fått denne type tilleggsverdier inn i sponsoravtalene med næringslivet ville en sponsoravtale fort kunne både dobles og vel så det.

Eller er det mer brudd med den kunstneriske frihet når opptredenen for sponsorene skjer innenfor teatret eller operaen, eller når de gjør det for egen lommebok på reklamefilmene på kino, før forestillingene?