Coronapåsken 2.0
– Neeeeei!
– Helvete...
Klokken har slått tre fredag 26. mars – den store påskeutfartsdagen. Fotografen har etter et helt minutt i leiebilen rukket å helle en halv flaske brus over seg selv og førersetet, og prøver nå febrilsk å tørke det opp med en liten bunke engangsmunnbind.
Alle som har vært med på en påskeutfart, vet at den skal begynne med banning. Så langt, alt normalt. Men hva mer skal en corona-påskeutfart inneholde, foruten kreativ bruk av munnbind? Etter fjorårets hytteforbud er det ingen som vet – blir det trafikk-kaos og påfølgende død? Vil bedriftene langs veien endelig få litt kunder, eller vil folk holde seg til anbefaling om å kjøre direkte hjemmefra til sin respektive hytte uten stopp? E24s utsendte legger igjen kryssordet og påskekrimmen i sofaen for å kjøre Oslo til Ålesund, via Lom.
En stikkprøve av påsketrafikken på Vegvesenets trafikkregister viser at vi antagelig kommer til å møte ganske normal påsketrafikk. Ved 16-draget har 5011 biler passert Skedsmovollen langs E6, mot 5464 i coronafrie 2019. Under den første coronapåsken var tallet nede på 3722 biler i samme tidsrom.
Mye føles også ekstremt normalt da vi når køen på E6. Mens fotografen mumler om forskjellen mellom å kjøre i fartsgrensen på 100 kilometer i timen og våre spede 25, prøver en Tesla-sjåfør seg på aggressiv fil-hopping for å komme seg forbi køen.
Fotografen fortsetter mumlingen, denne gangen om hvorvidt hun kommer til å dø av underernæring på turen, som følge av manglende vegetartilbud på landets veikroer. Hun minner om at vi må følge våre egne lokale regler – og dermed bare kan spise take away.
– Hvordan spiser man egentlig veikromat i en bil?
– Jeg tipper du får skinkestek i en dyp papptallerken, med en annen papptallerken oppå som lokk, festet med en gummistrikk. Så kan du prøve å få i deg poteter og brun saus derfra.
– Så da blir det McDonald’s drive-through på oss?
– Riktig.
Vi når første ikoniske stoppested på E6 fra Oslo – Bolleland, Espa-bollens hjem. Et skilt på døren bemerker at det kun én passasjer fra hver oppmøtte bil får komme inn. Det ser det ikke ut til å følges.
Men daglig leder Roger Danielsberg merker seg mindre trafikk enn vanlig – kanskje fordi mange er anbefalings-lydige, og kjører forbi denne påsken.
– Der er vertshuset!
– Helvete.
Vi har dundret forbi avkjøringen til Vertshuset V E6, og E6 er ikke alltid så lett å komme seg av. Etter en 25 minutters omvei møter vi daglig leder Anne-Mari Sagen og deleier Kim Lervik i en diger, folketom spisesal. Her har det vært veikro siden Lerviks far startet opp på 80-tallet.
Det skulle vært tykt av folk hele påsken, forteller de. Utfart, hjemfart, dagsturer. Vertshuset fikk en relativt god sommer, og rakk både å bli hyllet for lammegryten sin i Aftenposten, og slaktet for den mer klassiske veikromaten av komiker Espen Lervaag. Men nå er det altså stille igjen. Omsetningen er halvparten, kanskje mindre, enn det den skulle vært.
– Vi kan ikke leve av sommeren alene. Men vi kan ikke legge oss ned, selv om det har vært mange mørke tanker dette året. Dette er livsverket til far, og så risikerer vi å miste alt han har bygd opp. Og det av forhold som er helt uten vår kontroll. Det er ikke en god følelse, ser Lervik.
Nede-tiden har de fått brukt fornuftig, mener de. Planlagte utbedringer og oppussingsprosjekter er gjennomført. Men historien deres er den samme som for de fleste i serveringsbransjen: Frustrasjon over støtteordninger som ikke treffer – spesielt ikke for dem som eier eget bygg. Panikk over uforutsigbare regler: Hvor mange trenger vi på jobb, er det vits å permittere folk i to uker når vi må betale lønn i 10 dager likevel?
Pandemien har satt Vertshusets tilbake to-tre år likviditetsmessig, forteller Lervik. Han måtte fort i banken for å holde familiebedriften flytende. Kanskje må det bli en tur til. Lervik og Sagen har ennå ikke helt gitt opp håpet om en ekstra håndsrekning fra myndighetene.
– Få ned serveringsmomsen i en periode. På gatekjøkkenet vårt er den 15 prosent, på vertshuset 25 – hvis også vertshuset kunne få 15 prosent ... Jeg synes vi fortjener det, sier Lervik.
– For å kommes oss ut av krisen, skyter Sagen inn.
– Det er litt svartmaling, at alt er så stusslig. Men mye går så det suser, som dagligvarebransjen og Vinmonopolet. Det sørger for ekstra inntekter til staten.
– Gi oss litt av den potten, sier Sagen.
– Hvor er vi nå?
– Aner ikke.
Fotografen setter spørsmålstegn ved journalistens filbytte over de halvlange midtstripene, noen meter før de korte stripene begynner.
– De halvlange linjene betyr vel bare at du bør være ekstra forsiktig ved filbytte, bare hel linje er ulovlig? Vi er jo de eneste på veien.
– Så linjene er en anbefaling, ikke påbud?
– Vær så snill, ikke coronafiser trafikkreglene.
I totalt smittefrie Lom i Gudbrandsdalen skulle det vært påskefest og fulle hus. Men avbestillingene har rent inn, her som så mange steder. Fotografen bemerket det allerede da vi fikk en telefon sent fredag kveld – hotellet lurte på når vi ville ha frokost. Det ville de vel neppe ha tatt seg tid til hvis det var fullt kjør der?
Hotellet stenger om to dager, alle blir permitterte på nytt. Vi får spisesalen nesten helt for oss selv. Ute er det spøkelsesbystemning.
Det må jo irritere folk i smittefrie Lom, at byene med løpsk smitte ødelegger for dem. På jakt etter sinte lokalfolk følger vi lukten av smør og kanel – mot sentrum og det kjente bakeriet som i likhet med Espa drar inn mye på bollesultne byfolk på vei til hytteferie.
Utenfor vitner hvite streker med en meters mellomrom om hvordan sommeren var: Kø i 100-metersklassen og omsetningsrekord. Nå møter vi en håndfull mennesker som skal innom: En liten gjeng studenter på vei til Oslo, og en familie på vei til hytta. Ingen av dem føler seg kriminelle som går mot anbefalingen om å droppe stopping på veien. Det er ikke mulig å kjøre til Trøndelag med små barn uten å stoppe, bemerker familien på fire.
Til tross for langt mindre aktivitet i bakerovnene, greier vi ikke å oppdrive noen aggresjon på bakeriet i Lom.
– Det er jo kjedelig at det går utover omsetningen, men det er forståelig. Vi vil bare bli ferdige, vi og, sier Liv Dagrun Skjaak fra bak bakeridisken.
Om resten av Lom er lei og sinte for nasjonale innstramminger, kan hun ikke si noe om.
– Stemningen? Nei det vet jeg ikke, jeg er jo bare her og hjemme, sier Skjaak.
Heller ikke i den nær folketomme matbutikken i sentrum greier vi å finne noen provoserte sjeler. Det er i grunn så vidt vi finner en eneste sjel. Vi møter på Per Bådshaug fra Skjåk ved brødskjæremaskinen. Han strekker seg til å mene at det er forvirrende med så mange og stadig skiftende påbud og anbefalinger, samt at det er trist at så mange jubileer er blitt avlyst.
– Vi har vært heldig her, det gikk veldig bra. Men jeg gleder meg til å reise mer fritt, og til mer sosial kontakt med kolleger og venner, sier Bådshaug.
I en liten lomme ved foten av Strynefjellet står to menn og dobbelt så mange fuglehunder. Lokale Magnar Steen og Rudi Randgaard fra Hønefoss skulle egentlig på fuglehundprøve – en konkurranse i å spore opp rype for eieren.
– Den ble avlyst på grunn av corona, så nå trener vi her isteden, sier Randgaard mens han jekker opp en boks mat til hundene sine, som står bundet fast i autovernet.
Steens hunder uler i baksetet. Men det virkelige spetakkelet begynner når fotografen prøver å få fire hunder og to eiere med på bilde. Mens Steen febrilsk prøver å holde orden på to hunder som vil forskjellige veier, setter også Randgaards hunder i gang snakketøyet. Resultatet blir sånn jeg ser for meg lydnivået de første dagene på kontoret etter corona, når hele landets hjemmekontoreremitter møter flere enn fem mennesker på en gang for første gang på et år.
– Nå lagde vi kaos, sorry.
– Nei nei, det er bare han som ikke har dressert hundene sine, sier Randgaard, til sterke protester fra Steen.
Hos rypejegerne er det heller ikke den store frustrasjonen å spore. Steen er heller optimistisk, han skal snart få vaksine. Han er dog noe bekymret for at han skal få AstraZeneca-vaksinen, og om den kommer til å få skumle bivirkninger. Han er dog ikke så bekymret at han ikke følger opp bekymringen med en god latter, og sender E24 videre over fjellet med litt bedre humør og litt mer hundehår i bilen.
I vestlandskommunen Stryn finner vi turistattraksjonen Loen Skylift, gondolbanen som tar deg til toppen av fjellet Hoven. Som mange vestlands-attraksjoner nøt også denne godt av norgesferiebonanzaen 2020, men nå er den altså stengt som følge av nasjonale restriksjoner.
Det skulle vi snakket med gondolsjefen om, men han har vi ikke fått tak i. Journalisten nøyer seg med å nyte vårsolen utenfor bilen i gode 10 minutter, mens fotografen klatrer rundt i steinrøysa for å sikre seg bildebevis på at gondolen står.
I reiselivsbedriften Uteguidens kafélokaler på Stranda pryder en streng Bent Høie kjøleskapet med øl. Nå skulle det vært høysesong for bedriftens vintertilbud. I år har eier og daglig leder Oscar Almgren opplevd å kunne ta med folk på toppturer der de får være helt i fred, på ruter som vanligvis skulle vært ganske trafikkerte.
Med beliggenhet ved Geirangerfjorden og Sunnmørsalpene er Uteguidens største kundegruppe turistene fra utlandet – spesielt USA og Storbritannia. Nå må de lokke til seg nordmennene. Det hjelper at de har fusjonert med et selskap i Valldal som driver med rafting og juving – adrenalin-opplevelser tiltrekker nordmenn, forteller Almgren. Men når utlendingene uteble, ble også inntektene nær halvert for bedriften som har gått med overskudd siden oppstarten i 2012.
– Det økonomiske resultatet er dårlig, men vi er utrolig fornøyde med at vi bare har permittert to ansatte, i en måned. Jeg er en sånn person som får krupp av å ikke gjøre noe, sier Almgren, som kommer rett fra bakken og møter oss i fullt slalåmutstyr.
Da coronaen traff, la Uteguiden raskt om til digital undervisning på de populære skredkursene sine. Det var gratis, men deltagerne fikk muligheten til å betale hvis de ville støtte bedriften – noe mange ville.
– Nå har 11.000 vært med på webinaret til sammen. Det har gjort at vi har bygget en egen kundegruppe i Norge, sier Almgren.
Det betyr ikke at han ikke savner utenlandsturistene. De booker lenger frem i tid, legger igjen mer penger, og avbooker sjeldnere. Almgren er skeptisk til at momskutt i perioder skal hjelpe dem særlig, og mistenker at vinningen går opp i spinningen når regnskapsføreren må bruke mer tid på å knote med forskjellige momstakster.
Han håper heller det blir fortgang i å få på plass en ordning for vaksinasjonspass, og klarere kommunikasjons om innreisereglene. De utenlandske samarbeidspartnerne til Almgren misforstår stadig regjeringens forlenging av muligheten til å begrense innreise med at grensene er helt stengt og skal forbli det.
– Jeg håper regjeringen ser viktigheten av å åpne. Se til Island, der de har åpnet for innreise ved å vise antistofftest, sier Almgren.
Frokosten er nok en gang inntatt i en gigantisk, folketom sal. Denne gangen med en tilleggsattraksjon: Rett utenfor vinduene duver en av Hurtigrutens ufrivillige coronakjendiser, MS Fridtjof Nansen.
Turen går videre til en av Ålesunds største attraksjoner – Atlanterhavsparken akvarium. Her bor rundt 6000 dyr, som spiser 30 kilo for per dag til sammen. Tankene fylles med sjøvann som pumpes direkte inn fra fjorden – 16.000 liter vann pumpes inn og ut hvert minutt, forteller utstillingssjef Tommy Vangsmo, som har jobbet her siden åpningen tidlig på 2000-tallet.
Det gir noen solide utgiftsposter. Da akvariet måtte stenge i mars av 2020, var de akkurat ferdige med store investeringer i parken. Sparepengene var brukt opp, og uten nye inntekter sto de på randen av konkurs. Eneste måte å nedskalere på, var å slakte dyr.
– Og det er jo det siste du gjør. Dyrene kommer alltid først, sier salgssjef Cathrin Åkre.
Akvariet falt utenfor de første statlige redningspakkene. Hjelpen kom isteden fra lokalbefolkningen og næringslivet. To private spleis-aksjoner samlet 700.000 kroner som gikk til å ta vare på dyrene.
– Det var ekstremt rørende. Jeg glemmer aldri den dagen, jeg satt i timevis og svarte på melding etter melding, sier Åkre.
Sommeren ga rekorder de ikke hadde sett maken til siden åpningsåret. Påsken skulle egentlig bli enda en mulighet for rekord. Isteden er det folketomt og mørkt. Rundt omkring henger tegninger og figurer en skoleklasse har laget – de skulle åpne en kunstutstilling rett før nedstenging. Det får bli etter påsken.
– Vi har nok alle disse dyrene her, ja. Men havfruer, det har vi ikke, sier Åkre og humrer mens hun går langs utstillingen og ser over barnas marine kunstverk.
Nå er de fleste tilbake i jobb for å gjøre parken klar til et liv post corona. De bygger både et nytt eventtilbud og et nytt vitensenter. Men både ansatte og dyr savner publikum.
– Jeg gikk her ute med en kollega for å drikke kaffe og ta en prat. Da ble selene helt ville.
– De er sosiale?
– Ja, veldig.
Siden E24s reisefølge stadig er forvist til et liv utenfor restaurantene, må vi oppdrive mat som kan spises i bilen. Etter flere tips ender vi på gatekjøkkenet Stuen, et etablissement en sunnmørskollega beskriver som «Spisestedet 17-årige meg ville anbefalt».
Det er åtte grader og iskald vind utenfor mens vi nyter mørepølse og fish and chips i bilen.
Stuen er visst også berømt for softisen sin, og vi observerer at et overraskende antall sunnmøringer har tatt turen hit i dag nettopp for å spise is.
– Ja ja, det ser da ut som våren er relativt normal her, sier fotografen mens en eldre dame iført boblejakke og topplue spaserer forbi med en diger, rosa softis i hånden.
– Seriøst?
– Ja, det er jo bitte litt sol!
