Kommentar

Må lære av kuene

For et par år siden besøkte jeg en gård i Østerdalen, og fikk omvisning i fjøset. Det var meget moderne – kyrne sto i båser som kunne åpnes automatisk, og dietten deres ble nøye overvåket av en datamaskin.

Espen Andersen
Journalist
Publisert:

Hver ku hadde en brikke operert inn under huden i halsen, og når den stakk hodet inn i en stor trakt på fòrmaskinen, falt en passe mengde fòr ned i en skål, og kua kunne spise det, for deretter å rygge ut av fòrmaskinen igjen.

Siden kyr er nokså late og dessuten ikke liker å gå baklengs, hadde de funnet ut at hvis de la hodet inn til siden av fòrmaskinen, kunne brikken leses av. Hvis det var fòr i maskinen, kunne kua høre at det falt ned, og så gå inn for å spise det. Hvis maskinen mente kua ikke skulle ha mat (hver ku var på individuell diett) så falt ingen mat ned, og dermed slapp kua å stikke hodet inn i fòrmaskinen til ingen nytte.

Kyrne hadde altså tilpasset seg teknologien – ”hacket” fòrmaskinen, om du vil.

Det var ikke bare foringen som var automatisert: Når det skulle melkes, ble hver ku geleidet ved hjelp av sluser og grinder til å gå bort til melkemaskinen, der bonden kunne koble den til. Etter at melkingen var over, gikk kua selv tilbake til båsen igjen. Bonden brukte med andre ord ikke mye tid i fjøset, det meste gikk av seg selv.

Det var et svært imponerende anlegg: Rent, fint, moderne, og for mitt utrenede øye så det ut til at kuene hadde det utmerket. Jeg var imponert.

Men det var en ting jeg ikke forsto: Bonden hadde tolv – 12 – kuer. For meg så det nokså klart ut at denne bonden kunne hatt minst fem ganger så mange kuer uten å måtte ansette flere medarbeidere. Men slik er det ikke: Det er noe som heter melkekvoter – produktiviteten i landbruket må dempes, må vite, ellers ville maten blitt så altfor billig.

Og der ligger vel problemet: Kuene tilpasser seg ny teknologi, men landbrukspolitikerne gjør det ikke. Bøndene blir som forfattere: De tilhører en yrkesgruppe med hjerte og sjel, men ikke med lommeboken. Akkurat som med forfattere er også mesteparten av inntekten statsstøtte i en eller annen form, gjerne for å gjøre akkurat det samme som før i stedet for noe nytt, uten at noen ønsker å snakke særlig høyt om det. Og akkurat som med forfattere, har de fleste av oss nokså romantiserte forestillinger om hva bondens arbeidsdag egentlig går ut på.

Norge har verdens høyeste importtariffer på jordbruksvarer, en skamplett som Pascal Lamy, direktør i WTO, har betegnet som uforenlig med vårt selvbilde som et land opptatt av solidaritet og rettferdighet.

Det er på tide å introdusere litt realisme i norsk landbruk (og muligens i blant norske forfattere.) Kanskje løsningen ligger i å sende forfatterne ut på landet, for å skrive om bondens reelle arbeidsdag. Da ville vi få vite hvordan bonden egentlig har det. Og forfatterne kan få noe annet enn Grünerløkka å skrive om.

Og kanskje kyrne kan lære begge parter litt om å tilpasse seg en ny virkelighet.