Skattelistene: Nei til økt grafsing!

Et ytterligere frislepp av personopplysninger hvor folk skal kunne søke anonymt, er et julegaveønske som ikke bør innfris.

100 avisredaksjoner sitter på fulle skattelister. Alle som vil kan søke i listene ved å logge seg via skatteetaten.no. Partiet Rødt, Aftenposten og Dagsavisen tar til orde for mer åpenhet og mindre personvern.

Den historiske begrunnelsen for offentliggjøring av skattelister på attenhundretallet (1863), var at kommunene sparte penger ved å slippe å sende melding om den årlige ligningen til hver enkelt skattyter. Dette hensynet er åpenbart ikke relevant lenger, da alle skattytere årlig får tilsendt skattemelding, og skatteopplysningene er tilgjengelig for den enkelte skattyter gjennom Altinn.

En annen begrunnelse har vært at medborgere skal ha mulighet til å kontrollere andres inntekts- og formuesforhold. Kontrollargumentet har vært formulert både som et argument om at skattyter blir kontrollert og at skatteetaten blir underlagt kontroll.

Før selvangivelsens tid, som ble innført i 1911, ble inntekten for gårdeiere fastsatt ved at ligningsmenn oppsøkte gårdene for skjønnsmessig å fastsette verdien av gård, grunn og besetning. Ikke sjelden sendte bonden noen av dyrene til skogs for at ligningsfunksjonæren ikke skulle ta disse med i inntektsgrunnlaget – det gamle uttrykket om å «ha svin på skogen», henspeiler seg nettopp til det å skjule forhold for skattemyndighetene. I slike tilfeller kunne naboer mv ved å lese skattelisten bli oppmerksom på om naboen hadde «svin på skogen».

I dag fremskaffes grunnlaget for skattefastsettingen ved et samspill mellom skattebetalerne, skattekontorene og tredjemenn. Skatteetaten mottar opplysninger fra offentlige registre og kontrolloppgaver fra tredjemenn, som arbeidsgiver, banker, verdipapirsentralen, selskaper mv. De forhåndsutfylte skattemeldingene bygger på disse opplysningene.

Videre har skattyter plikt til å gi alle de opplysningene som er nødvendige for å klarlegge skatteplikten. Hen har en sterk oppfordring til å gi fullstendige og riktige opplysninger, da uriktige eller ufullstendige opplysninger kan medføre fengselstraff og tilleggsskatt. I motsetning til bøtenivået når det gjelder andre straffbare handlinger, kan tilleggsskatt komme opp i meget høye beløp.

I tillegg har skatteetaten ved bokettersyn overfor virksomhetsutøvere adgang til å komme på stedlig kontroll og går igjennom avtaler, regnskaper, arkiver mv. Politiet og påtalemyndighetene kan iverksette ransaking og beslag, og både de og skatteetaten kan foreta elektronisk speilkopiering av dataserver.

At journalister ønsker åpne skattelister er ikke overraskende. En anført hovedbegrunnelse for offentliggjøring er at innsyn i hva den enkelte betaler i direkte skatt kan være med på å skape diskusjon rundt skatt, skattenivå og rettferdig fordeling av goder. Honnørord som ytringsfrihet og demokrati benyttes ofte av presseorganisasjonene.

Den faktiske bruken av skattelister viser at det blir hult å påberope seg demokratihensyn og behov for kritisk debatt som argument for åpne lister. Artiklene som kommer i kjølevannet av skattelistene er tabloide og blottet for seriøs debatt om skattesystemet. Hovedtyngden av oppslagene i avisene som har kommet som følge av skattelistene, har vært av typen «Norges rikeste kjendiser», «Dette tjente superparet».

Det er få betraktninger knyttet til spørsmål om hundre millioner i formuesskatt er for mye (eller lite), hvilke konsekvenser beskatningen har for norsk næringsliv mv. Det er fraværet av kritisk skattedebatt som er påfallende, ikke det motsatte.

Nå skal det innrømmes at det ikke er lett å bruke de nakne opplysningene i skattelistene, til en seriøs debatt om det komplekse skattesystemet vi har i Norge. Debatten om skatt, skattenivå og rettferdig og effektiv fordeling av byrder og goder, kan best gjøres med anonymiserte tall. Statistisk Sentralbyrå kan offentliggjøre god og detaljert statistikk over betalbar skatt for skattytere med høyest inntekt, lavest inntekt, gjennomsnittlig inntekt mv. Opplysningene kan spesifiseres på geografiske områder, yrkesgrupper, kjønn og annet som eventuelt måtte være av interesse.

Dersom offentliggjøringen anonymiseres, kan mange flere opplysninger fra skattefastsettelsen bli tilgjengelig, slik at bildet av den totale beskatningen blir mer fullstendig og skattedebatten kan føres på et høyere nivå.

Under enhver omstendighet har journalistene allerede full tilgang til skattelistene, så noen lovendring for å kunne ha debatt om skatt og skattenivå er det ikke grunn til.

Det som er mest overraskende er forslaget om en lovendring hvor unge og gamle skal kunne søke anonymt og sjekke hva venner, slekt, kollegaer, naboer og klassekamerater tjener. Tidligere års praksis har vist at dette har bidratt til et uheldig, materialistisk kikkersamfunn. Undersøkelser viste at de som tjente minst, syntes det var mest belastende med offentlige skattelister. Skoleelever syntes det var flaut at andre elever visste hva foreldrene tjente, mens menn med høy inntekt var mest positiv til offentlige skattelister.

Et annet vektig hensyn mot offentlige, anonyme søkbare lister, er at de forenkler arbeidet for kriminelle.  Skattelistene angir «lønnsomme ofre» for innbrudd, identitetstyveri, trusselbrev mv med fullt navn, poststed og alder. Tidligere så vi at de elektroniske skattelistene ofte ble koblet direkte til kart og gateadressen via opplysningen 1881. Før loven ble skjerpet, ga Politidirektoratet uttrykk for at det var «sannsynlig at skattelistene anvendes for målretting av ulike former for kriminalitet, som ran, trusler, tyverier og bedragerier».

Det er videre på det rene at ingen andre land enn Norge har en tilsvarende ordning med frislepp av personopplysninger. Personvern og personopplysningsvern handler om den enkeltes rett til å ha kontroll og oversikt over bruk og spredning av opplysninger om seg selv. Opplysningene om skattyters inntekter er ikke samlet inn primært for at de skal offentliggjøres – men for at hver enkelt skal betale riktig skatt. Offentliggjøring av skattelister i statlig regi, medfører at personopplysninger spres og brukes i et praktisk og geografisk omfang det ikke er mulig å ha oversikt eller kontroll over.

Nylig kom EU-domstolen med en ​storkammerdom om retten til personvern. Saken gjaldt et EU-direktiv om kartlegging av selskapers reelle rettighetshavere. Domstolen fant at det at disse opplysningene skulle være tilgjengelig i alle tilfeller og for enhver person, gikk lengre enn det som var strengt nødvendig, og var uproporsjonalt. Det finnes også en ikke påanket norsk tingrettsdom om at offentliggjøring av skattelister, var i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv.

Hensynet til personvernet taler for ytterligere innstramninger, ikke økt frislepp av personopplysninger og et materialistisk grafsesamfunn.