Hva med passiv næringspolitikk?

Aktiv næringspolitikk er blitt et honnørord. Tidligere betydde aktiv næringspolitikk støtte til truede næringer eller spesielle gunstige rammevilkår for enkelte næringer, ofte med distriktspolitiske mål.

  • Per Valebrokk
    Tidligere ansvarlig redaktør og administrerende direktør i E24 Dine Penger.
  • Erik Bruce
    Erik Bruce er sjefanalytiker i Nordea Markets. Han har tidligere jobbet i Finansdepartementet og ECON. Han er utdannet samfunnsøkonom ved Universitetet i Oslo.
Publisert:
Dette er en kronikk
Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til E24 her.

Aktiv næringspolitikk i større omfang, er sannsynligvis skadelig

I dag virker det som det i større grad dreier seg om å plukke ”vinnere”. Et søk på Google, som riktignok ga litt i overkant mange treff (85 000), bekrefter det.

Daglig legges bedrifter ned (3 540 virksomheter gikk konkurs i fjor) eller nedbemanner. Folk mister jobben eller sier opp. Samtidig ekspanderer andre bedrifter og nye skapes. De som mistet jobben, finner en ny.

De arbeidsplassene som forsvinner er normalt i mindre lønnsomme bedrifter, enten fordi markedet for deres produkt faller eller fordi andre bedrifter produserer mer effektivt. De som ekspanderer derimot er mer lønnsomme fordi de betjener et voksende marked eller er mer effektive.

Det er kanskje unødvendig å si det, men denne prosessen er grunnlaget for vår velstand. Det sørger for at vi produserer det folk vil ha i de bedriftene som er mest effektive. I en del tilfeller tar ikke de private lønnsomhetsbetraktningene hensyn til alle konsekvensene av produksjonen (forurensing er et eksempel).

Da griper det offentlige inn enten gjennom reguleringer, skatter eller subsidier, eller direkte ved offentlig produksjon. Da påvirker staten hva som produseres hvor og hvordan, men det kalles sjeldent næringspolitikk.

Og det er neppe det tilhengerne av aktiv næringspolitikk sikter til. De (tror jeg) ser for seg at politikere, byråkrater eller utvalg skal finne de gode bedriftene eller de gode næringene. Disse bedriftene tror man vil vise seg å være lønnsomme i framtiden selv om ingen privat personer i dag vil satse pengene sine på dem.

Hvor denne innsikten skal komme fra er høyst uklart. To kilder peker seg ut.

  1. De næringsdrivende selv: Alle som har en idé eller driver en virksomhet vil ha billigst mulig kapital eller mest mulig støtte, og har alle gode grunner til å fortelle at deres bedrift er ”fremtiden”. Men er argumentene gode for framtidig lønnsomhet så er det vanskelig å forstå hvorfor ikke kapitalmarkedene lar seg overbevise. Aksjemarkedet virker villig til å satse på risikoprosjekter, for å si det forsiktig.
  2. Media: Av og til greier en bedrift som trues av nedleggelse å komme i avisen. Ved å støtte disse kan politikerne vise handlekraft og vinne stemmer. At aktiv næringspolitikk, og utøvelse av aktiv offentlig eierskap for den saks skyld, ofte vil ende opp i denne typen symbolpolitikk har jeg fått økt tro på det siste året.

Dagens regjering skulle gjerne hatt mer penger til rådighet for satsing på barnehager, veier og sykehus. Det er trolig derfor satsingen på aktiv næringspolitikk ser ut til å ende opp med småpenger til noen såkalte såkornfond som neppe gjør stor skade.

At aktiv næringspolitikk i større omfang sannsynligvis er skadelig spiller nok også en rolle. Ved omfattende aktiv næringspolitikk får vi mer av det vi trenger mindre av, produsert i mindre effektive bedrifter. Næringslivet kaster bort tiden på lobbyvirksomhet. Politikere og byråkrater, som har ansvaret for vitale samfunnsoppgaver, kaster bort tiden.

I aktiv næringspolitikk i stort omfang ligger grobunn for korrupsjon.

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Bærekraftig velferd eller dramatiske kutt?

  2. SV får kvalitets-stempel fra NHO

  3. Skape for å dele

  4. Annonsørinnhold

  5. Spy i urnen

  6. Betalt innhold

    – Energi er gull og fremtiden for norsk oljesektor