Det utvidete rasismebegrep

Vi har intet bruk for det kulturelle arvegods som de muslimske innvandrerne tar med seg til Norge.

De som er skeptiske til den betydelige innvandring fra islamske land til Europa de siste årtiene blir gjerne kalt rasister. Det er i beste fall et utslag av intellektuell uredelighet og begrepsforvirring. Det famøse forsøket å flytte blasfemiparagrafen til straffeloven er ett eksempel. Ville den nye blasfemiparagraf vært nok til å fange inn en Voltaire eller en Arnulf Øverland? Kanskje får vi se. Men kanskje ikke slike storheter lenger finnes blant oss.

Det fleste evner forhåpentligvis å se at kultur og religion er noe helt annet enn rase. Som eksempel kan vi ta Barack Obama. Noen i den multikulturelle menighet har sett på ham som et eksempel på det multikulturelle. Det er misforståelse og ønsketenkning. Barack Obamas kenyanske far hadde omtrent like meget med hans oppdragelse å gjøre som en anonym sæddonator. Unge Barack ble tidlig tatt ut av den multikulturelle sirkulasjon, oppdradd av sin amerikanske bestemor og satt i amerikansk skole. Deretter fant han veien til eliteskolene på østkysten.

Uten den erfaringen hadde ikke Barack Obama vært hvor han er i dag. Barack Obama ble valgt til president fordi han er en vaskeekte amerikaner og fordi tilstrekkelig mange av hans landsmenn har innsett at det ikke er noen sammenheng mellom evner og hudfarge. Det er en gledelig utvikling; slik har det ikke vært bestandig.

Det er ikke lenge siden rasisme sto høyt i kurs. Den passet for så vidt godt for nordmenn, erkeariske og blonde som de er, eller var den gangen. Det er ikke vanskelig å forstå hvordan rasismen oppstod. Når to forskjellige folkeslag møtes og det ene er det andre langt underlegent i rikdom og kunnskap og må dertil ta til takke med å tørke opp skitten etter de rike, er det lett å se rasemessig underlegenhet i det mindre begunstigede folkeslag.

Men rasismen viste seg å være problematisk. Det er jo ikke større forskjell på hvite, sorte og gule enn at de utmerket godt greier å avle et fruktbart avkomme. Det greier ikke hesten og eselet.

Det er da ikke til å undres over at det er vanskelig å trekke opp skiller mellom raser. Det sørafrikanske apartheidsystemet viste dette klart, i all sin tragikomikk. En annen sak er at sondring mellom raser av og til kan være nyttig; de arvelige egenskaper er ikke helt de samme, én rase er mer utsatt for enkelte sykdommer enn andre, én bestemt medisin passer ikke like godt for alle raser. For eksempel har mange kinesere problemer med fordøyelse av melk og alkohol.

De som bekjempet rasismen mente at dersom sorte eller gule, eller hvem det ellers var, fikk de samme sjanser som hvite, kunne de utmerket godt nå like langt. I dette ligger det implisitt en forutsetning om at de kulturer noen er så uheldige å vokse opp i er andre underlegne. Hvis de bare befris fra denne bagasjen, er det ingen nevneverdig forskjell på hvit og sort eller gul. Vi er alle forskjellig utstyrt, men den forskjellen er temmelig uavhengig av hudfarge, hårfarge eller nesens krumming.

Her er vi ved sakens kjerne. Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

Derimot har vi intet bruk for det kulturelle arvegods som innvandrere fra muslimske land tar med seg. Det gjelder for så vidt også mange andre land med tilbakestående kulturer. Mye av den barbarisme som trives i innvandrermiljøene, som for eksempel kjønnslemlesting, kvinneundertrykking og æresdrap, er ikke noe særtrekk ved islam, det er da heller slik at de er ført videre i de muslimske land som arv fra langt tidligere tider. Islamske ekstremister tar seg gjerne den frihet å assosiere slike ting med islam og gir dermed islam et verre rykte enn den fortjener.

Blant hinduer i India praktiseres for eksempel æresdrap. I sin bok "Green Revolution: Agricultural and Social Change in a North Indian Village" beskriver de amerikanske antropologene Stanley og Ruth Freed hvordan en gutt og en jente som tilhørte ulike kaster ble forelsket og ville stifte familie. For noe så uhørt ble begge dømt til døden av folk i landsbyen og siden drept, til glede for i hvert fall jentens foreldre. Brenning av enker sammen med sine avdøde ektemenn forekommer fortsatt i India. Landets regjering har i alle år forsøkt å eliminere disse barbariske skikker, men uten å lykkes helt. Seder som er blitt nedarvet i hundrevis av generasjoner lar seg ikke så lett eliminere, uansett hvor barbariske de måtte være.

Gjenopplevelsesforsøket av blasfemiparagrafen falt sammen med 20-års-"jubileet" av dødsdommen over Salman Rushdie og drapsforsøket på William Nygård. Den gangen marsjerte hundrevis av muslimer i Norge i gatene - til støtte for Khomeini og hans håndlangere. Det norske samfunn blir ikke rikere av kulturelt mangfold av det slaget.