Prisene kan spise opp lønnsøkningen

Arbeidstagere flest kan ende med dårligere råd i år – uansett om det blir streik eller enighet i lønnsoppgjøret.

Det skal liksom ikke bli streik i et mellomoppgjør i privat sektor.

Helt siden krigen har partene blitt enige. Hver eneste gang.

I 2021 holdt det hardt, men også da kom oppgjøret i mål uten streik. 14 timer på overtid.

Søndag ved midnatt finner vi ut om LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-direktør Ole Erik Almlid skaper historie.

Oppgjøret i år er vanskelig. Det er turbulens i verdensøkonomien, prisstigningen er høy og renten går opp. Som folk flest, merker mange av LOs medlemmer skvisen. Særlig de med lav lønn.
Samtidig går store deler av norsk næringsliv fortsatt bra, men ifølge arbeidsgiverne i NHO er det stor forskjell på hva ulike deler av privat sektor tåler av høyere lønn.

Olje- og gassnæringen går så det suser og det har regnet bonuser over både gølvet og topplederne. I handel- og servicenæringen har nedbørsmengden vært mer begrenset.

Men ett av problemene skyldes også en av den norske lønnsmodellens store styrker: Partene er enige om et felles tallgrunnlag som spikres på forhånd.

I år er det mellomoppgjør, det vil si at partene bare forhandler om lønn. Også da ligger den såkalte frontfagsmodellen til grunn. Den innebærer enkelt sagt at lønnsevnen til konkurranseutsatt næringsliv legger rammene også for alle andre oppgjør.

For å unngå evigvarende runder hvor man slår hverandre i hodet med tall og beregninger, har partene gitt oppdraget til en uavhengig instans – Teknisk Beregningsutvalg, ofte forkortet TBU. De beregner at prisene vil stige med 4,9 prosent i år.

Det kan fort vise seg å være bom. Som i fjor.

Det som egentlig betyr noe er hva du kan kjøpe for lønnen. Hvis du får en voldsom lønnsøkning – si 10 prosent – ville du kanskje sprettet en champagne eller en pils – litt avhengig av hva lønnsnivået ditt er. Men en slik kraftig økning har lite å si dersom alle varene du kjøper samtidig blir 12 prosent dyrere.

Da blir flasken/boksen stående i skapet.

Problemet for partene – og din lommebok – er at ingen vet hva prisstigningen faktisk blir i år.

I fjor kunne arbeidstagerne feire en pen økning i reallønn. På papiret. Gleden ble kortvarig. Overskriften i fagbevegelsens nettavis FriFagbevegelse var illustrerende: «Se hvor mye reallønnen sank i 2022». For et lønnsoppgjør på 3,7 prosent hjalp ikke når prisene økte med 5,8 prosent i stedet for de beregnede 3,3 prosent. Som en kommentator i samme avis også påpeker, kan det samme skje i år.

Den høye prisstigningen har vært seigere enn de fleste trodde for bare kort tid siden. I verden rundt oss har ingen lykkes med å få inflasjonen klart ned.

Hos Statistisk sentralbyrå er prisstigningen nå 6,5 prosent, fra mars i fjor til i år.

Et oppgjør med nedgang i kjøpekraften også i år vil ikke bare gi skrinnere lommebok. Det gjør at misnøyen på grasrota i fagbevegelsen øker.

Frontfagsmodellen er allerede under et større press enn på mange år. Blant annet mener ansatte med høy utdanning i offentlig sektor at de kommer for dårlig ut når privat, konkurranseutsatt sektor styrer showet.

Det siste frontfagsmodellen trenger nå er ytterligere kritikk fordi den heller ikke leverer gode lønnsoppgjør til arbeidstagere flest i privat sektor. Modellen har – som det heter så populært for tiden – «tjent oss godt» i mange år.

Men hvis det blir to år med reallønnsnedgang – på toppen av det skrinne året 2021 hvor det i praksis ble lite eller ingen økning i kjøpekraften – vil kravet på grasrota om å «ta igjen» det tapte i kommende oppgjør, øke. Da blir hovedoppgjøret neste år enda vanskeligere, selv om kutyme er at man aldri skal kreve tidligere tap hentet inn i kommende år.

Allikevel kan ikke partene gjøre noe annet enn å holde seg til den beregnede prisveksten som ligger på bordet – og krysse fingrene for at alle renteøkningene skal få inflasjonen ned under 5 prosent.