Manglende bærekraft

Europa var en gang verdens vekstsentrum, men har i dag brukket rygg.

Store deler av Europa er i ferd med å druknes i statsgjeld. Velferdsordninger som ikke er bærekraftige er mye av årsaken.

Et kvart tiår etter at finanskrisen var på sitt verste, står vi nå midt i en ny krise. Denne gangen er det en statsgjeldskrise vi står overfor. En lang rekke utviklede land sliter med for høy gjeld, men det er verst i Europa.

I motsetning til USA og Japan, som også har høy statsgjeld, så er europeiske land kjennetegnet av flere velferdsordninger, større offentlig sektor og høyere skatter. Derfor har ikke europeiske land samme mulighet til å øke skattene for å betjene gjelden slik Japan og USA kan.

Finanskrisen fikk lenge skylden for den høye statsgjelden i europeiske land, men det hører vi stadig mindre om. Grunnen er at det ikke er finanskrisen som har skylden. Gjeldsnivåene var høye fra før.

Nå møter de forgjeldede landene veggen. Lånefinansiering går ikke lenger. Markedet sier nei. I Hellas er krisen akutt, og ingen tror lenger at landet er i stand til å betale tilbake gjelden. Det må kuttes i statsutgiftene nå. Statlige eiendeler må selges for å betale gjeld.

Spørsmålet er hvorfor det har blitt slik. Noe av skylden må pengepolitikken ta.

De to siste tiårene har tiltroen til at sentralbankene kunne løse problemene vært stor. Den forrige amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan ble nærmest geniforklart for sin evne til å styre amerikansk pengepolitikk. I denne perioden ble stadig mer produksjon flyttet til lavkostland i Asia, noe som bidro til lav inflasjon ved at varer ble billigere.

Den europeiske sentralbanken, som har et mer dogmatisk inflasjonsmål, holdt rentene lave.

I et klima med lave renter og høy tillit til at pengepolitikken kunne ordne opp, ble finanspolitikken skjøvet i bakgrunnen. Det var billig å låne.

Politikerne ble fristet til å gi etter for ønsker om mer velferdsordninger og tenkte mindre på både tilbakebetaling og konkurransekraft.

Resultatene av opplåningspolitikken ser vi nå.

Statsfinansene er ødelagt, samtidig som særlig landene i Sør-Europa sliter med høy arbeidsledighet og manglende økonomisk vekst. Når ungdomsarbeidsledigheten i Spania er over 40 prosent, så nytter det ikke å rope etter mer statlige bidrag.

Snarere tvert imot, det er nettopp der problemet ligger.

Riktig spørsmål er hvorfor ingen bedrifter ansetter disse ungdommene. Det har med konkurransedyktighet og rammebetingelser for næringslivet å gjøre.

For å løse opp i dette må regjeringene ta tak i både offentlig byråkrati og dyre velferdsordninger som står i veien for at bedriftene ansetter. Det må kort og godt legges til rette for et konkurransedyktig næringsliv som skaper verdier slik at statene har noe å skatte av.

Bare en sunn økonomisk vekst basert på en konkurransedyktig privat sektor kan gi en bærekraftig velferdsstat.

Europa vil neppe gjenvinne den dominerende posisjon verdensdelen hadde for 100 år siden. Men lykkes tiltak for å skape ny vekst i privat sektor og velferdstater som er bærekraftige, kan Europa igjen bli en vekstmotor i verdensøkonomien.

På kort sikt kommer dette til å være smertefull medisin. Nedskjæringene i offentlig sektor må komme før positive effekter i privat sektor blir synlige.

Men en lekse er lært: Stater kan ikke bevilge seg til velferd. Forsiktig statshusholdning har nå brått kommet på moten igjen.