Var det ikke nå det skulle bli bedre, Jonas?

«Det er noe ufattelig trist i å ha blitt jævlig gode på å håndtere krisesituasjoner under press», skriver bartenderen på utestedet Blå i Oslo.

Jeg fulgte med i valgkampen, og hørte deg si at dere ville gjøre en bedre jobb, at dere er imot Forskjells-Norge og at dere driver politikk for arbeidere og ikke millionærer.

Likevel sitter jeg her for tredje gang, og er redd for jobben min, fritiden min og min egen psykiske helse.

Erna kalte det en dugnad, en dugnad som vi alle måtte delta på, men det føltes aldri frivillig for oss i utelivsbransjen.

Det føltes bittert å bli fattig og deprimert av dugnaden. Men vi gjorde det for Oslo. Vi gjør jo alt for Oslo, i hvert fall vårt Oslo, som består, eller pleide å bestå av, et yrende kulturliv.

Jeg kjenner det nesten ikke igjen lenger, for vi har ikke råd til å bygge det opp igjen. Halvparten har sluttet, og den andre halvparten løper seg i hjel for å imøtekomme restriksjonene.

Det er ikke lønnsomt å drive utested på vinteren med skjenkestopp, én meters avstand, halv kapasitet og flere på jobb fordi vi følger smittevern. Flere steder kommer ikke til å se noen annen utvei enn å stenge, og permittere store deler av staben.

«Hva vil du kalle det, Jonas?»

Jeg husker da Erna sa at det var viktig å sette barna og de eldre først, fordi oss single mellom 25 og 35 år har så mange andre ting å glede seg over i livet – hva da, Erna? Familien vi ikke har? Jobben vi ikke får gå på? Kulturlivet vi ikke får delta i? Gjelden min til Nav som jeg fortsatt nedbetaler?

Da vi ble permittert i mars 2020, så fikk vi tilbud om forskudd, mens vi ventet på dagpengene. Veldig få hadde råd til å vente, så vi takket ja til forskuddet på 20 000 kroner – uten at vi forsto at det var et lån.

Lånet skulle dermed betales tilbake, enten via trekk på dagpenger eller en egen faktura. Som Veslemøy Heyerdahl skriver så godt her: «Nå skylder jeg Nav mer penger enn jeg mottok i støtte.»

En bartender som jobber fulltid tjener litt over 300.000 kroner i året etter skatt. I store deler av 2020 og 2021 var vi permitterte, og hvis vi var så heldige å få dagpenger, så var det 80 prosent av inntekten vår, som er 240.000 kroner i året.

Til sammenligning er gjennomsnittslønnen i Norge 600.000 i året. Fattigdomsgrensen er litt over 200.000 kroner. Erna kalte det en dugnad. Hva vil du kalle det, Jonas?

«Handler ikke om å drikke seg dritings»

Hvilken pent innpakket motivasjon skal du servere oss for at vi skal fortsette å smile og nikke, mens NAV-direktøren uttaler seg i mediene om at økte dagpengesatser under pandemien har ført til at permitterte ikke jobber hardt nok for å få seg ny jobb?

Utelivet handler ikke om å drikke seg dritings, det handler om å gi jobber, opplevelser og samhold til dem som trenger det.

For mange av oss er utelivet det eneste vi har. Det er jobben vår, vennene våre og hva vi bruker fritiden vår på. Vi får ikke hatt hjemmekontor, vi har ikke råd til å holde én meter, men vi har ikke råd til å være permitterte med 80 prosent lønn en runde til heller.

«Vi blør penger»

Jeg er redd for at det ikke blir noe uteliv igjen etter de nye tiltakene oppheves.

De som ikke mister jobben kommer til å bli utbrent, de som blir permittert kommer kanskje til å få seg ny jobb, mens noen kommer til å være arbeidsledig en god stund, kanskje søke om hjelp de ikke får, og bli enda skjørere psykisk.

For det blir man av isolasjon og arbeidsledighet.

Og ja, jeg vet at tiltakene er for å ikke overbelaste helsevesenet, men etter snart to år skulle man trodd at det ville vært mer naturlig å kanskje satse på å styrke helsesystemet, så ikke alle andre systemer blir overbelastet i stedet for – men det er ikke min kronikk å skrive.

Vi har vært med på dugnaden, Jonas. Vi har i ett og et halvt år kjeftet på voksne mennesker fordi de står ved siden av bordet sitt, vi betaler lån til NAV, vi har snudd opp ned på driften hver gang dere sier det, og det er noe ufattelig trist i å ha blitt jævlig gode på å håndtere krisesituasjoner under press.

Og nå sitter vi her, for tredje gang, og håper på at vi kanskje blir ivaretatt denne gangen.

Vi blør penger, bare fordi vi prøver å holde liv i en bransje som politikerne ikke mener er viktig.

Var det ikke nå det skulle bli bedre, Jonas? Hva vil du kalle denne runden med tiltak? For jeg har allerede et frivillig-verv, og har ikke råd eller tid til flere dugnader. Så sant jeg ikke blir permittert igjen, da. Da er tid det eneste jeg har.

Men tid betaler ikke strøm, bolig eller mat. Det å be noen skaffe seg ny jobb, etter å ha slitt seg ut for å beholde sin gamle, er nedverdigende. Finn en bedre løsning. Skjerp dere.