STOPP SNART: Veksten i velferdsstaten må snart ta slutt, mener administrerende direktør Sigrun Vågeng i KS.

Holm, Morten
Kommentar

Bærekraftig velferd eller dramatiske kutt?

Dagens politikere har både en plikt og et ansvar for å holde offentlige utgifter under kontroll. Hvis ikke, må de kutte i våre velferdsgoder om ti år.

  • Sigrun Vågeng
    Journalist
Publisert:

Se for deg at finansministeren nettopp har lagt frem statsbudsjettet. I Stortingets vandrehall vrimler politikere og representanter fra næringsliv og organisasjoner. Alle puster lettet ut, fordi kuttene i velferdstjenestene ble lavere enn i de to foregående årene.

Dette høres gjerne helt urealistisk ut, men det kan bli situasjonen etter år 2020 dersom handlingsregelen for bruk av oljepenger fremdeles skal følges. I alle statsbudsjett som har blitt lagt frem de siste årene har det blitt mer til alle. Denne virkeligheten kan fort bli et fjernt minne – om vi ikke handler i dag og tar inn over oss at ingenting vokser inn i himmelen.

Mens de fleste andre land har måttet bekjempe finanskrisen samtidig som skatteinntektene kollapset og budsjettunderskuddene eksploderte, har Norge vært i en ganske annen situasjon. Her var problemstillingen hvor mye av budsjettoverskuddet man skulle bruke for å stimulere økonomien, og man var redd for å bruke for kraftige virkemidler mot finanskrisen.

Dette er en unik posisjon, men den kan også være en trussel på lang sikt. De fleste kriser fører til endring. Endring som ofte er til det gode på lang sikt. I Norge har det ikke vært noe behov for endring, man har bare taktfast økt offentlige utgifter for hvert år som går. Det er fullt mulig å fortsette slik. Det er mulig å mer enn doble antall sysselsatte i helse og omsorgssektoren frem til 2018 uten å bryte handlingsregelen. Men så er det også stopp.

Da kommer vi til et punkt der dette ikke går lenger. Inntektene vil falle. Og faren er også stor for at den store veksten i offentlige utgifter har fått mye av vår konkurranseutsatte industri til å flytte ut av landet. Da sitter vi der uten oljepengene vi har vært avhengige av og en offentlig sektor som er mye større enn vi som nasjon kan klare å bære.

Norge har hatt en utrolig velstandsvekst de siste tiårene. Denne veksten har vært størst i privat sektor. Når folk får bedre økonomi og høyere levestandard, stiger også forventingene til nivået og kvaliteten på de offentlige tjenestene. I tillegg overbyr politikerne hverandre i løfter om flere, bedre og billigere offentlige tjenester.

En god kommune å bo i er en kommune som tilbyr gode offentlige tjenester, har en effektiv infrastruktur, har et spennende kulturtilbud, muligheter for friluftsliv og ikke minst spennende og interessante jobber i både offentlig og privat sektor. Kommunene er derfor avhengige av et sterkt og levedyktig næringsliv for å være et attraktivt sted å bo, og ikke minst for å få skatteinntekter til å finansiere velferdstilbudet.

Derfor er det svært viktig for at staten gir kommunene muligheter for en aktiv næringspolitikk som kan gi lokalt næringsliv gode vilkår og betingelser for verdiskaping. Det må legges til rette for nyskaping, innovasjon og etablering av de arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden. De jobbene og bedriftene som skal finansiere velferden om 20 år er ennå ikke opprettet, og vi må legge til rette for at det skapes mange nye, trygge og lønnsomme arbeidsplasser for fremtiden i alle landets kommuner.

Det er kommunene som er de viktigste velferdsprodusentene i samfunnet. De nasjonale ambisjonene om flere og mer omfattende velferdstjenester kan føre til at det blir urealistisk høye forventninger til hva kommunene kan levere innenfor de økonomiske rammene de har. I det private stiger prisene hvis etterspørselen er større enn tilbudet, og det holder etterspørselen nede. Slik er det ikke med skattefinansierte offentlige tjenester. Der fører økt etterspørsel til økte køer eller økte tilbud. Norge er allerede i verdenstoppen i ressursbruk innen både skole og eldreomsorg.

Spørsmålet blir derfor om det er mer av det samme – altså mer penger – som er svaret på utfordringene norske kommuner har som velferdsprodusenter. Når vi allerede ligger i verdenstoppen i ressursbruk, må det være lov til å spørre seg om svaret på noen av fremtidens utfordringer også ligger i hvordan vi bruker disse pengene.

Norske kommuner produserer for fullt. De har aldri hatt mer penger eller flere ansatte. Men ressursbruken i kommunene er en konsekvens av nasjonale føringer. Når Stortinget vedtar at kommunene skal øke innsatsen på et området må det følge penger med oppgaven. Hvis ikke blir alternativet at det må kuttes i eksisterende tjenester. Men vi kan heller ikke leve med en situasjon der de offentlige utgiftene over lang tid ligger over det som er forsvarlig. Da blir verken økonomien eller velferden i samfunnet bærekraftig.

Derfor er det viktig at vi i dag, mens vi har handlingsrom og valgmuligheter, ikke tar beslutninger eller legger opp til en vekst i offentlig konsum som ikke er bærekraftig over tid. Den smertelige baksiden av en sånn medalje fikk Nederland erfare, i form av den såkalte Hollandske syke. Vi må gjøre det vi kan for å ikke repetere andres feil.

Like viktig er det at både stat og kommuner gjør det vi kan for å beholde de viktige og høykompetente arbeidsplassene i konkurranseutsatte bedrifter. Uten disse arbeidsplassene og skatteinntektene kan ikke kommunene levere de tjenestene det er forventet at de skal levere – og en kommune der man ikke har en jobb og gå til er heller ikke et attraktivt sted å bo.

Både velferden vi produserer og den økonomiske politikken vi fører i dag må være bærekraftig også i 2020 og 2030. Hvis ikke overlater vi ikke samfunnet til våre barn i en bedre forfatning enn vi selv overtok det. Dagens politikere kan ikke overlate til morgendagens politikere å ta tøffe men nødvendige beslutninger som sikrer oss en god, trygg og bærekraftig velferd i lang tid.

mail
E24

Start dagen med

Morgengryn Logo

Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene, de siste nøkkeltallene, og dagens kalender. Tilbudet er gratis.

Flere artikler

  1. Nå finansierer staten mer enn halvparten av verdiskapningen i Norge

  2. Skape mer, ikke skatte mer

  3. Arbeiderpartiet har glemt at vi må skape før vi kan dele

  4. Annonsørinnhold

  5. - Olsen bør gi bengi at han blir avvist

  6. - Norge står overfor et inntektsfall på 30 prosent