Fondenes makt

Han hadde hestehale, bare føtter i skoene og løvestatuer utenfor kontoret. Og en suksess få kan måle seg med. Kristoffer Stensrud, som døde sist lørdag, har satt tydelige spor etter seg i finansverdenen.

  • Lasse Lønnebotn
  • Christian Bloom (illustrasjon)
Publisert:

«Jeg må jo ha øl».

Det var Kristoffer Stensruds svar da revisoren påpekte at 60 millioner kroner var sendt ned i et svart hull. Hullet var Lervig Aktiebryggeri, som siden 2005 hadde gått med underskudd etter underskudd.

– Både revisoren og andre skal ha sagt at han ikke var klok, at dette var penger ut av vinduet. Og i 10–12 år var også bryggeriet et tapsprosjekt, sier daglig leder i Lervig, Anders Heide Kleinstrup (42).

Men Stensrud vek ikke en tomme og garanterte penger til driften år etter år. En bys stolthet, mente han, var definert av «en fin domkirke, et godt fotballag og et bryggeri». Og etter at Tau bryggeri ble lagt ned i 2003, manglet den siste biten.

– Han tvilte aldri og ville være med uansett. Det sier en del om hvordan han tenkte. Han gikk mot strømmen og stolte på egne vurderinger. Og han bidro ikke bare med penger. Han var med i diskusjoner og kom alltid med perspektiver som vi andre ikke hadde tenkt på.

Etter mange år kom belønningen. Dagligvarebutikkene kjøpte inn ølet, eksporten til utlandet tok av og i 2018 investerte et amerikansk selskap 160 millioner kroner i Lervig. Tapsprosjektet ble forvandlet til en pengemaskin.

– For ham var Lervig en lidenskap. Det var noe vi skapte sammen og som brygget mer enn øl. Vi brygget lokalpatriotisme. Vi brygget stolthet, sier Kleinstrup.

Kristoffer Stensrud døde 18. september 2021. Her er den profilerte forvalteren fotografert i 2011.

Sist lørdag døde Kristoffer Stensrud, 67 år gammel. I et næringsliv spekket med grå eminenser, var han en fargeklatt, en original blant kopier. Han hadde hestehale og gikk uten sokker i mokasinene, han var overtroisk, dyrket den kinesiske filosofien feng shui og trodde på astrologi.

Han var fondsforvalteren som sa «kjøp» da andre sa «selg». Han var investoren som dypdykket i detaljer, som leste fotnotene i årsrapportene og ble nysgjerrig da andre ble skeptisk. Han baserte seg ikke bare på finansiell informasjon, men også historisk og kulturell. Han tenkte så langt utenfor boksen at boksen ble en galakse, langt, langt unna.

Da andre på 1980-tallet mente det var uhørt å satse på selskaper utenfor Norge eller Europa, investerte Stensrud i et pakistansk telekom-firma. På 2000-tallet kjøpte han aksjer hos flere bilprodusenter da de fleste skydde bilbransjen etter skandalen med utslippsjuks hos blant andre Volkswagen og Renault.

– Da hele verden mente det samme, tenkte han at noe måtte være feil, sier Tor Dagfinn Veen (74).

Veen ble kjent med Stensrud da han i 1985 ansatte ham i aksjeselskapet Stafonds. Han overbeviste den unge analytikeren om å flytte fra Oslo til Stavanger. Da hadde Stensrud nylig giftet seg med Signe Anna Kleppa, en dame fra Hjelmeland utenfor Stavanger, og han lot seg overtale. Noen år senere drodlet de fram en idé om et nytt fondsselskap, og 1. desember 1993 ble Skagen Vekst lansert. Først med en forvaltningskapital på 20 millioner kroner og 448 andelseiere, senere vokste det til 130 milliarder kroner og titusener av andelseiere.

Tor Dagfinn Veen og Kristoffer Stensrud snakket gjerne om det nye aksjefondet Skagen Vekst tilbake i 1993.

– Kristoffer hadde mye av æren for veksten. Han så muligheter som ingen andre. Han fulgte aldri strømmen, var annerledes og nysgjerrig. Han var kunnskapsrik, full av ideer og alltid i godt humør. Og en kverulant, sier Veen og ler kort.

– På 90-tallet skrev Dagens Næringsliv hver mandag om hvilke aksjer som var minst omsatt, i betydningen «disse må du holde deg unna». Men Kristoffer tenkte motsatt: Her har vi et potensial for gode kjøp, mente han. Og svært ofte fikk han rett. Hans investeringsfilosofi handlet om å gå etter de tre u-ene: Undervurderte, upopulære og underanalyserte aksjer. I mange år slo han indeksen.

– Han var en original type også?

– Ja, men han kom fra et møblert hjem i Trondheim og en familie som drev Britannia hotell. Det ga ham en profesjonell tankegang om kundebehandling som var fremmed i finansbransjen. Da et selskap hadde årsmøte for kundene, reiste en av de 200 andelseierne reiste seg og spurte: «Har vi noen aksjer i Kværner?» Spørsmålet var legitimt, fordi Kværner var under kritikk. Men daglig leder svarte: «Det skal du ikke bry deg om, du får lese årsrapporten neste år». Sånn kunne man ikke behandle kunder, og Kristoffer gikk i bresjen for å invitere andelseierne og by på god mat og drikke.

Da vi spør Veen om hans beste minner om Stensrud, kommer de på rekke og rad:

– For å si ja til jobben i Stafonds, krevde han at vi måtte kjøpe arkivskapet hans. Det var et digert og blytungt skap, og jeg gikk ut fra at det inneholdt mange viktige papirer. Vi betalte 100.000 kroner for arkivskapet, og det ble mitt første møte med overgangssummer i finansbransjen.

– Og arkivskapet ble fraktet fra Oslo til Stavanger?

– Ja visst, men det viste seg at det inneholdt bare gamle årsregnskaper som ikke var viktige lenger. Det handlet om overtro, han måtte ha med seg arkivskapet.

Skagenfondene holder til sentralt i Stavanger sentrum. Her er Stensrud fotografert på kontoret tilbake i 2006, da han forvaltet Skagen Kon-Tiki.

Veen humrer godt i telefonen.

– Overtroen tok mange former. Tvers over gaten hadde to firmaer gått konkurs i det samme lokalet. Kristoffer var overbevist om at det var fordi inngangsdørene gikk i feil retning. Og i våre lokaler plasserte han ut et pengetre.

– Et pengetre?

– Det var et vanlig tre, men han kalte det et pengetre. De ansatte måtte bytte på å vanne, stelle og snakke med treet. Og det gjorde de. Han leste også astrologispalten i bladet KK med stort alvor for å se hva som ble spådd i hans stjernetegn. Og fordi han hadde et godt vennskap med en jødisk familie i Trondheim, ble det forbudt med skinkepålegg i kantinen. Men hver fredag morgen ble det servert wienerbrød og en Gammel Dansk.

En kort pause følger.

– Det er jo fy-fy i dag.

Som eneste nordmann er Kristoffer Stensrud viet plass i boken «Verdens 99 beste investorer: Hemmeligheten bak suksessen», av den danske forfatteren Magnus Angenfelt. Der beskrives Stensrud som en som:

  • Alltid er skeptisk og pragmatisk når han skal investere.
  • Bare investerer i selskaper med forretningsmodeller som er enkle å forstå.
  • Aldri stoler på selskaper som kaller seg «suksesshistorier».
  • Aldri stoler på informasjon som ikke kan verifiseres.
  • Ofte tenker at markedet (og flertallet) tar feil, og at du må gjøre dine egne analyser.
  • Ikke bryr seg om rykter og trender, holder seg unna det øvrige finansmiljøet og tenker annerledes.
  • Kjøper når det er et gap mellom den faktiske prisen og hans vurdering av riktig pris.

– Han var en læremester og inspirasjonskilde, sier Harald Espedal (49), som i 2002 etterfulgte Stensrud som sjef for Skagenfondene.

Da hadde han kjent Stensrud siden han som 14-åring jobbet som assistent i Stafonds.

– Kristoffer lærte meg alt om finans som du ikke lærer på handelshøyskolen. Særlig verdien av en bred samfunnsforståelse var nyttig. De som bare ville tjene mest mulig penger på aksjer, vil sjelden lykkes, mente han. Du må interessere deg for aksjer som en del av mekanismene i samfunnet, og krydre finansferdighetene med innsikt i kultur, historie, politikk og metrologi. Først da kan du nå langt.

Stensrud-familiens luksushotell Eilert Smith Hotel åpnet i 2019. Hotellet ligger i Nordbøgata 8 på Holmen i Stavanger. Ekteparet Signe Anne Kleppa Stensrud og og Kristoffer Stensrud tenkte først å bygge eldreleiligheter i bygget, men det endte med luksuriøse hotellrom.

Espedal er i dag privatinvestor og innehar en rekke styreverv i Rogaland-regionen. Han forteller at Stensrud tok seg selv lite høytidelig og gjerne lo av sin egen stil. Og han forteller om en mann som elsket å diskutere – og ofte inntok motsatt synspunkt av andre.

– Vi kunne være rykende uenige mange ganger, og sånn ville han ha det. Og han hadde ingen problemer med å skifte mening hvis noen kom med gode poenger. Han la aldri stor prestisje i å få rett. «If facts change, I change», sa han. Det skapte et sunt og godt arbeidsmiljø.

I 2002 etablerte Stensrud Skagen Kon-Tiki, et aktivt investeringsfond rettet mot vekstmarkeder, men de første årene var tøffe, forteller Espedal. Irak-krig, sars-epidemi og deretter finanskrise rystet den finansielle verden.

– Men under hans ledelse kom vi oss gjennom alt, med god avkastning. Jeg husker han sa etter finanskrisen: «Nå klemmer vi rævballene sammen og går fremover». Det var typisk han, han skapte en tro på at god innsats vil skape resultater.

Espedal sitter igjen med mange gode minner om Stensrud.

– Jeg var fascinert av arbeidsmåten og tankegangen hans. Det var aldri et kjedelig øyeblikk, jeg kunne sitte ved siden av ham og snakke om hva som helst. Bare ta hans engasjement i Lervig bryggeri: For 15 år siden var Tau bryggeri lagt ned, og alt du fikk i butikkene var øl fra Tuborg, Carlsberg og Hansa. Men Kristoffer var overbevist om at folk ville snakke om spesial-øl på samme måte som med vin. De fleste rynket på pannen av det.

Harald Espedal (stående) overtok som administrerende direktør i Skagenfondene i 2002. Åge K. Westbø (til venstre) og Kristoffer Stensrud fikk da nye oppgaver. Daværende styreleder Martin Gjelsvik var godt fornøyd.

Han fortsetter nesten triumferende.

– Men se hva som skjedde.

Han var 16 år da interessen for aksjer oppsto. Norge var blitt en oljenasjon, og i shippingmarkedet ble enorme formuer skapt – og tapt. Kristoffer Stensrud nileste om aksjer, spillet på børsen og kunsten å treffe med gode kjøp. Sparepenger og studielån ble brukt til å kjøpe de første aksjene.

En fremtid var staket ut. Kursen var satt.

22 år gammel dro han til businesskolen i København, og derfra rett videre til den virkelige finansverden. Han fikk jobb i analysebyrået Børsinformation og flyttet til finansmetropolen London. 32 år gammel ble han ansatt i Stafonds i Stavanger, før han fire år senere returnerte til København for å bli analyseleder i Carnegie-Jensen.

To år senere, i 1992, traff han sin tidligere kollega Tor Dagfinn Veen, som gikk svanger med en idé om å starte et fondsselskap. I september 1993 sendte de en søknad til Kredittilsynet (i dag Finanstilsynet), og 1. desember inntok gründerne Veen, Stensrud og Åge Westbø toppetasjen av betongbygningen Skagen 3 på Torgterrassen i sentrum av Stavanger.

En ny tidsregning i norsk finanshistorie kunne begynne.

I 1998 kom Alexandra Morris som fersk analytiker til Skagenfondene. Hun ble ærbødig bare av å gå opp trappene til kontoret. Hun var full av beundring for hva Stensrud og de andre gründerne hadde oppnådd.

– Skagen ble lagt merke til i hele finansmiljøet for å ha skapt ekstremt god fortjeneste for andelseierne – og for å være annerledes. Da jeg begynte å jobbe med Kristoffer, ble jeg imponert over hans brede kunnskap og utrolige hukommelse. Han kunne slå hvem som helst av banen, sier Morris, som i dag er investeringsdirektør i Skagen.

Kristoffer Stensrud ansatte nåværende investeringsdirektør Alexandra Morris i 1998. Bildet er tatt i 2006.

På jobbintervjuet før hun ble ansatt fortalte Stensrud henne om kulturen i selskapet, og at Skagen var «et sted der man tok vare på hverandre».

– Så la han armene rundt overkroppen sin for å vise tydelig hva han mente. Han var ikke som andre næringslivsledere jeg hadde møtt.

– Han var uhøytidelig?

– Ja, han gikk ofte uten sokker. Og jeg så ham med slips bare noen få ganger. Men han fikk oss til å jobbe. Og det kom dyktige folk fra land og strand for å jobbe for Kristoffer. Det er ansatte fra 10–12 nasjoner hos oss, det sier mye.

– Han har satt spor setter seg?

– Utvilsomt. Jeg er iblant i utlandet og møter investorer, og alle vet om Kristoffer. Han var en som selv store navn lyttet til og ville lære av. Det er alle i Skagen stolte av. Jeg tror ikke alle forstår hvor mye han har gjort for norsk kapitalforvaltning.

Første gang Anders Heide Kleinstrup i Lervig Aktiebryggeri møtte Stensrud, kjente han på ærefrykten for denne mannen han hadde hørt så mye om.

– Jeg var en ung fyr med en drøm og følte meg som en jypling sammenlignet med ham. Men vi fant fort felles grunn i synet på ølindustrien og hva som måtte til for å bygge en merkevare, forteller Kleinstrup, som er fra Danmark.

Kristoffer Stensrud hadde hele tiden troen på Lervig Aktebryggeri. Til slutt fikk han rett.

En dag etter et styremøte pekte Stensrud på Kleinstrups bil og spurte om den var hans. Så sa han: «Du vet hva som er likheten mellom hemoroider og en BMW? Begge deler sitter tett på et ’røvhull’».

– Kristoffer var så rolig, fornøyd og trygg på seg selv. Han sa til vår bryggerimester, Mike Murphy: «Brygg det ølet dere synes er best. Da vil vi tjene penger». Og han fikk rett. Han var et fantastisk menneske. Da jeg fikk høre at han er død, klarte jeg nesten ikke å snakke. Jeg ble helt satt ut. Vi hadde et styremøte i bryggeriet i går, det ble ganske spesielt.

– Ja?

– Vi snakket om å lage en hyllest til ham. Vi planlegger å lage et øl i hans navn. Mike, som hadde mest kontakt med Kristoffer og familien, vil selv brygge ølet og designe etiketten. Det skal bli en god pils, akkurat som Kristoffer likte det.

Han tar en kort kunstpause.

– Det skal legges mye kjærlighet i den flasken.

Les på E24+

Dette er Stavangers dyreste hotellrom

Publisert:
Gå til e24.no

Her kan du lese mer om

  1. Ukens navn
  2. Kristoffer Stensrud
  3. e24profiler
  4. Skagenfondene
  5. Lervig Aktiebryggeri

Flere artikler

  1. Skagen-gründer Kristoffer Stensrud er død

  2. Han er blitt milliardær på elbil-ladere

  3. Betalt innhold

    – Ina er mye varmere enn det harde, ytre skallet tilsier

  4. Betalt innhold

    Here comes the sønn

  5. Betalt innhold

    – Han har full kontroll, helt på «Rain Man»-nivå