Privilegert

Selvsagt er jeg rik. Det kan visst være et problem, et demokratisk et. Og privilegert, på så mange måter. Et av de mange privilegiene jeg har er muligheten til å møte mennesker som gjør inntrykk på meg.

Ferd har blant mange organisasjoner støttet organisasjoner i rusfeltet siden 2007, både sosiale entreprenører og andre med innovative løsninger. Dette er et personlig valg for meg og et verdivalg for Ferd. Her gjør vi en forskjell fordi vi fokuserer på disse menneskenes potensial og ikke på hvor de kommer fra. Velferdsstaten ser for ofte på dem som «saker», ofte straffesaker. Her er noen av mine møter. Møtene er livsendrende, i hvert fall for meg.

Trine har vært i LAR (Legemiddel Assistert Rusbehandling) i 30 år. Tilbake i 2007 hadde hun en sprø ide om at folk som hadde vært på kjøret hadde så mye handlekraft at de kunne bli entreprenører. Den ideen tente jeg på, og det gjorde Arild Knutsen også – som med denne støtten startet Foreningen for human narkotikapolitikk. Som til slutt ble den stemmen som overbeviste helseminister Bent Høie om at Rusreformen var både riktig og viktig.

En ung mann, Truls, med et enormt potensial og et stort ønske om å prestere og levere, med en far som jeg var veldig glad i. Jeg forrettet i farens sivile bisettelse. Med en mor med et stort hjerte og enorm tålmodighet for en datter som kom veldig skjevt ut, og fortsatt er svært sårbar, men som også er meg nær. Den historien er ikke over. Ikke i nærheten av å være over.

Laila, som arbeider i Medarbeiderne, som før var godt utpå, men som forrige gang jeg så henne kjørte bilen som hentet pant og tomgods hjemme hos oss. Jeg hadde glemt å sette det frem så jeg måtte med en rolig bakrus ut i morgenkåpen å lukke opp. Ironien var ikke tapt på noen av oss. Hun smilte bredere enn det jeg gjorde.

Steinar, som i skolen trengte noe annet enn kjeft, men som fikk mye av det fordi han hadde maur i buksa. Han ble i voksen alder fotballspiller på et gatelag, ett av 27 lag over hele Norge, nå også støttet over statsbudsjettet. De ble norgesmestre tre år på rad. Og nå er han forfatter. Han sendte meg manuskriptet til boken sin i forrige uke. Han er i gang med bok nummer to.

Stine, som var selger av gatemagasinet Asfalt. Hun hadde også en bror og de hadde begge vært på kjøret siden de var unge. Jeg traff dem begge først på en benk. To dager senere var broren død. En uke før pandemien brøt løs møtte jeg tilfeldigvis en glad og frisk Stine på gaten. Vi ga hverandre en god klem. Jeg følger med glede hennes liv på sosiale medier nå. Broren er med oss. Små ting blir store hvis man ser nøye etter.

Jeg spiste middag med en far. Han fortalte at sønnen hans tok livet sitt i 2015, kort tid etter at han hadde blitt fratatt førerkortet fordi han innrømmet å ha røkt hasj noen få ganger. Det var så hardt for ham, at han ikke kunne leve med det, sa faren. Det er en middag jeg husker.

Synne, Ina, Aina og Hilde Irene, som alle trodde på Sverre Eika og nå har realisert Eika-klinikken som tar imot folk som ikke får nødvendig helsehjelp andre steder. «Once more unto the breach, dear friends, once more». Noen av oss kommer sent til kampen, men ikke uten tro på at den kan endre en annens fremtid.

Og Hans Gudmund, som for meg i akkurat ledere jeg har skrevet i Ferd magasinet i 19 år - og i denne spalten - har fikset min haltende grammatikk og snublende formuleringer, som mistet en av sine sønner til en overdose. Når du bryr deg, blir vi er alle nærstående.

Ferd og jeg kan ikke bidra til å redde alle, men vi bidrar til at noen redder seg selv. Og noen kan redde andre. Og mange andre kan bli bevis for at noen metoder fungerer bedre enn dem vi har brukt til nå. Og slik gir vi mange muligheten til å velge en annen fremtid for seg selv og sine. Empatien er ikke død. Muligheten for å endre systemet fra straff til hjelp er fortsatt der, – fordi vi er mennesker.

Ja, jeg er rik. Rik også på møter med mennesker, som betyr noe. Det at Ferd og jeg kan gjøre en forskjell for noen, gjør oss alle enda rikere. Også økonomisk. Nåverdien av å gi noen ny og tilpasset mulighet som gjør dem i stand til å velge en skole og en vei til arbeid, har for samfunnet en nåverdi på 12 millioner. Da er ikke sparte kostnader for helse og justis regnet med. 23 ganger innsatsen har verdt nevnt som gevinst ved å gi noen i rusfeltet en mulighet til å velge seg en vei ut.

De offentlige tilbudene er ikke gode nok på rusfeltet. Ikke slik de er organisert i dag. De er laget for en krig mot narkotika, med straff, et moralsk korstog – ikke for hjelp bygget på en empatisk innsikt i hva som gjør at folk ruser seg, og hva som trengs for å gi dem muligheter for å komme seg ut og videre.

Her har jeg dratt til side en flik av teppet, som viser noen av mine møter med mennesker i rusfeltet. Det finnes mange flere folk der ute. Altfor mange. Og det finnes også mange andre felt. På altfor mange av disse er det stor motstand mot å ta i bruk løsninger som virker bedre enn dagens. Det er dette som er problemet. Det at noen av oss bruker noe av vår formue på å bidra til å gjøre noe med det – det er ikke problemet.

Alle personene som omtales i dette innlegget er virkelige personer, men på noen av personene har vi i denne spalten bedt Johan H. Andresen bruke oppkonstruerte navn.