Rettsløs i arbeidskonflikt

Den pågående streiken i kommunesektoren viser behovet for å innføre voldgiftsrett for skadelidende tredjepart.

I et så lite land som Norge skal det ikke mye til før man selv blir nyheter. I skrivende stund står jeg og min sønn som rettsløse brikker i en streik der kynisme synes å ha tatt overhånd.

For jeg er enslig far til en 11 år gammel funksjonshemmet gutt som går på Haug skole i Bærum. Han er der hver vanlige arbeidsdag fra kl 8 til 17. Denne ordningen gjør det mulig for ham å bo hjemme og for meg å jobbe.

Mange Haug-barn krever nøye medisinsk oppfølging, mange har adferdsproblemer, for mange gjelder begge. Dette er barn som trenger årvåken og kvalifisert omsorg, 24 timer i døgnet. Min sønn, for eksempel, må ha en fast rutine og passes på hvert minutt, av en fagkyndig person som kjenner ham. Ellers vil han skade seg selv eller sine omgivelser.

Fra og med i dag har min sønn ikke lenger lovfestet skole- og SFO-tilbud. På grunn av streiken er seks klasser på Haug, bestående av multifunksjonshemmede, autistiske, og barn med sammensatte lærevansker stengt. Hele SFO og store deler av transporttilbudet (som omfatter barn i rullestol) er også lagt ned.

Streikeforløpet er regulert slik at de streikende bestemmer hvem som skal tas ut i streik og sender liste over dem til arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan søke om dispensasjon, som streikekomiteen skal behandle raskt. Avslag kan videre ankes til sentral fagforening.

Det er lagt opp til at begge parter kan skåne spesielt svake grupper, som funksjonshemmede barn, fra å bli utilbørlig rammet. Men slik ble det ikke:

Da Fagforbundet tok ut 70 ytterligere medlemmer i Bærum i streik fra og med mandag, var hele 25 medlemmer på Haug. De har ennå ikke gjort rede for hvorfor Haug skulle rammes spesielt hardt.

Rådmannen på sin side nektet å søke om dispensasjon, fordi hun påsto (helt feilaktig) at dispensasjon bare kan søkes når det er fare for liv og helse, og mente (helt feilaktig) at funksjonshemmede barn i Bærum ikke trenger spesielle hensyn for å ivareta liv og helse.

Uansett hva som egentlig ligger bak disse beslutningene, er våre funksjonshemmede barn blitt gisler i konflikten.

Hvilke rettigheter har barna våre i denne situasjonen? Ingen. I rettstaten Norge har de som bærer de tyngste konsekvensene av streiken ingen klageinstans. De som styrer streikens forløp har på sin side intet ansvar for følgene. Barnas lovfestede krav på omsorg er helt underordnet streikeretten, selv når kravet er spesielt viktig, som det er med Haug-barna.

En slik ordning er ikke bare urettferdig, den er absurd, en av mange perverse utfall av at Arbeidstvistloven ikke er anvendelig for denne type konflikt.

Loven må skrives om slik at den møter de reelle behovene i kollektive forhandlinger mellom offentlige arbeidsgivere og ansatte. Men først og fremst må grunnleggende rettigheter hos tredjeparter ivaretas. Og dette kan Stortinget få til ved å bestemme at med den kollektive forhandlingsretten følger en plikt til å sette opp en voldgiftsrett der tredjepart kan søke om dispensasjon for å unngå å bli urettferdig og utilbørlig skadelidende.

Dette vil ikke bare gi tredjepart en rett som burde være selvskreven i et samfunn som vårt. Det vil også gjøre det nytteløst for partene å spille urent ved å velge skadelidende.

Jeg kan ikke komme på en eneste ideologisk innvending mot en slik ordning. Spørsmålet er bare hvilket parti som tør ta fatt i det.