Karita er en dårlig leder
Jens svikter sine undersåtter, mener Karita. Men som sjef er hun selv et dårlig forbilde.
- Elin ØrjasæterElin Ørjasæter var frem til juni 2012 konsulent i PR- og informasjonsbyrået Burson-Marsteller. Hun er tidligere E24-kommentator, og jobber nå som foredragsholder og forfatter. Hun har tidligere vært personaldirektør, hodejeger og forhandler i fagforening. «Lederboka, hodejegerens beste tips» og den humoristiske selvbiografien «Det glade vanvidd» er to av hennes bøker. Født: 25. februar 1962 Avhengig av: Kaffe og Twitter. Drømmebil: Mini Roadster cabriolet. Angrer på: At jeg jobbet så mye da barna var små. Favorittartist: Willie Nelson, Phil Ochs og Johnny Cash. Beste bok: «Borgerkrigen» av Hans Magnus Enzensberger. En dystopi som kom ut på 80-tallet og forandret mitt syn på verden. Både borgerkrigene i Afrika, 11. september og 22. juli kan sees som en bekreftelse på bokas dystre profetier.
Etter å ha lest Karita Bekkemellems bok er det bare å konstatere at den var som ventet. Åpenhjertig, selvrettferdig, engasjert og lettlest.
Omtrent som Karita selv, et levende menneske på godt og vondt. Engasjementet er sterkere enn rasjonaliteten, men hun har absolutt sin sjarm.
Best er hun når beskriver oppveksten sin, eller beskriver rene politiske saker som foreksempel homokampen. Dårligst blir hun når hun er selvrettferdig.
Og det er hun dessverre ganske ofte. Beskrivelsen av Jens Stoltenberg er som ventet, og kanskje også berettiget. Hans konfliktskyhet er tidligere beskrevet av blant andre Elisabeth Skarsbø Moen i VG. Den unnvikende stilen må ha vært både sårende og håpløst upraktisk å leve med for Karita, de siste dagene hun var statsråd.
Men så selvrettferdig blir hun, at hun i farten river med seg en uskyldig forbipasserende. Nemlig hennes egen lojale departementsråd. En departementsråd er statsrådens nærmeste underordnede, og selv sjef for hele embetsverket. Han skal overleve alle statsråder og stå for kontinuitet.
En departementsråd er lojal mot ministeren, uansett politisk farge, og det ligger i selve yrkesstoltheten at han ikke mener noe om de enkelte statsråders skikkethet. Eller statsministres skikkethet, for den saks skyld.
Departementsråden i Barne- og likestillingsdepartementet er det visst bare godt å si om. Så Karita bruker ham likeså godt som bevismateriale i sitt eget vendetta med Jens Stoltenberg. Når til og med han syntes statsministeren var håpløs, så må da leseren skjønne det også!
Hun beskriver en fortrolig samtale mellom de to, der han angivelig er rystet over Jens Stoltenberg. Han sier at han selv hadde "måttet gå på dagen, og fortjent det" dersom han hadde behandlet sine folk like dårlig som Jens behandlet Karita.
Denne beskrivelsen, enten den er sann eller ikke, er et graverende overtramp overfor en underordnet fra Karitas side. Hun offentliggjør samtaler fra det lukkede rom, utelukkende for å sette seg selv i et heldig lys. Uten å bry seg om at det setter departementsråden i en vanskelig situasjon. For ham må dette være svært ubehagelig.
Jo da, Karita var nok utsatt for en dårlig personalbehandling av Jens Stoltenberg. Men at hun finner sin egen sårede stolthet så viktig at hun er villig til å tråkke på dem hun var sjef for, er så usympatisk at det kaster lange skygger over hele resten av denne boka.
Anklager om dårlig ledelse fra en leder som selv svikter så grovt, er rett og slett ikke særlig interesssant.
LES OGSÅ: - Karita burde tatt det som en "mann"
Følg Ørjasæter på Twitter som @orjas
