Finansmarkedene som overhus

Finansmarkedene felt to regjeringer i Europa i løpet av kort tid, men det er ikke nødvendigvis noe å beklage at markedet overstyrer demokratiske prosesser.

Det engelske parlamentet har to kamre, House of Lords og House of Commons. Opprinnelig var de jevnbyrdige; lordene, som hadde arvet sin tittel og plass i overhuset, kunne stoppe forslag fra de folkevalgte i underhuset. Andre lands parlamenter hadde lignende arrangement; kongen utpekte ofte en kritisk andel av representantene i det såkalte overhus, som kunne stoppe forslag fra underhuset, hvis representanter ble valgt av folket. Etterhvert fikk de engelske lorder sin makt beskåret, og de kongelig utpekte representanter forsvant fra andre overhus.

I det siste har vi fått en ny type overhus, finansmarkedenes overhus. Det er riktignok ikke formalisert med avstemminger og individuelle representanter, men finansmarkedene har sin klare og ugjendrivelige måte å uttrykke mistillit til regjeringer. I løpet av kort tid har de felt to regjeringer i Europa, den greske og den italienske.

Noen blir sikkert opprørt over at finansmarkedene overstyrer de demokratiske prosesser. Det er ikke nødvendigvis noe å beklage, heller tvert imot. Et flertall av både greske og italienske velgere synes å ha vært godt tilfreds med regjeringer som fortsatte å ta opp gjeld både i gode og dårlige tider. At det måtte ende med tårer og tenners gnissel enten kunne eller ville de ikke innse. Finansmarkedenes disiplin måtte til for å avsette udugelige regjeringer.

Hvordan vil det så gå? Ikke nødvendigvis særlig godt; «embetsmannsregjeringene» i Hellas og Italia er avhengige av det samme uopplyste folke-veldet som deres forgjengere utgikk ifra. Kan regjeringer som må ha støtte i folkevalgte forsamlinger håndtere de problemer som oppstår når deres forgjengere har levd over evne i lang tid? Demokratiet kan fungere aldeles utmerket i gode tider når alle piler peker oppover, alle får det bedre og bedre og ingen verre, slik at alle blir rimelig fornøyd. Verre blir det når det er nødvendig å vingeklippe særinteressegrupper og skjære ned på de privilegier folk har vant seg til; lav pensjonsalder, fri medisin og helsestell, og fri utdanning helt opp til doktorgradsnivå. Da tar folk til gatene og kaster stein og det som verre er. De sittende regjeringer blir handlingslammet, og problemene blir verre og verre.

Den slags ting kan ende opp i autoritære regimer. Av den slags kommer det sjelden noe godt, men det finnes unntak. Militærregjeringen i Chile etter kuppet i 1973 er ett av dem. Det fortelles om et møte mellom Pinochet og en del chilenske økonomer utdannet i USA, de såkalte Chicago-guttene, kort tid etter kuppet. Pinochet ba om råd for å få orden på den skakkjørte økonomien. Chicago-guttene anbefalte frie markeder og minst mulig inngrep fra staten, men tok forbehold om at det ville ta tid for denne oppskrift å virke, og i mellomtiden ville man kunne oppleve økonomisk nedgang med dertil hørende politisk uro. «Det skal jeg ta meg av», sa Pinochet.

Chilenerne lever fortsatt på arven fra Pinochet. Den chilenske økonomi har siden 1974 vært den raskest voksende i Sør-Amerika, med en annualisert vekstrate på 4,6 prosent pr. år (BNP i 2000-amerikanske dollar, tall fra Verdensbanken). Dette er betydelig bedre enn naboene Argentina (2,4 prosent) og Brasil (3,5 prosent). Korrupsjonen er mindre i Chile enn ellers i Syd-Amerika. De demokratiske regjeringer som har efterfulgt Pinochet har ikke hatt noen hast med å endre den økonomiske kurs de overtok fra Chicagoguttene.

Det finnes presedens for en rask reduksjon av offentlig gjeld i Italia. Mellom 1922 og 1926 ble den redusert fra 75 prosent til 50 prosent av BNP. Men på den tiden ble Italias statsoverhode titulert Il Duce og hette Benito Mussolini.

Det er lite nytt å høre, foreløpig, fra de nye regjeringer i Hellas og Italia. Antakelig må de smi mens jernet er varmt, men vi hører få eller ingen sleggeslag. Det eneste i så måte er kanskje temmingen av Samaras, den forhenværende opposisjonsleder i Hellas; EU-kommisjonen tvang ham til skriftlig å ta avstand fra påtenkte populistiske utspill om de fremforhandlete sparepakker og truet ellers med å unnlate å utbetale videre økonomisk støtte til Hellas. «If you get them by the balls, their hearts and minds will follow.»