Kommentar: «Årets
viktigste bok» rives bare delvis i stykker

Financial Times sin slakt av Thomas Pikettys bok «Capital» har nådd norske medier. Dessverre rives boken bare delvis i stykker. Jeg tar derfor på meg oppgaven å hamre ned den siste spikeren.

I Capital hevder Piketty at verdens rikeste blir rikere, og at forskjellene mellom fattig og rik bare blir større.

Til og med kritikerne går med på premisset om at dersom hypotesen stemmer er det et samfunnsproblem; de blander pærer og tomater.

Økonomisk ulikhet er ikke noe annet enn en observasjon, som er verdiløs om man ikke spør seg selv hva som ligger bak. Dersom du ser en person løpe, er dette godt eller ondt?

Svaret er selvfølgelig at det kommer an på årsaken. Løper denne personen til bussen, fra en raner eller på en joggetur? På samme måte kan økonomisk ulikhet være både godt og ondt.

Den gode ulikheten

At de rikere blir rikere er intet argument for at de fattige blir fattigere. Hvis de rike ble rike på bekostning av de fattige, hvordan fikk de pengene fra dem til å begynne med?

Denne myten er basert på feiltagelsen om at økonomi er et nullsumspill.

Hadde dette vært riktig hadde menneskeheten aldri kommet seg ut av steinalderen. Vi er som mennesker forskjellige og har dermed ulik produktivitet.

Produktivitet er ikke tilfeldig, men en del av vår selvbygde karakter. Ulikhet på basis av dette er rettferdig og fått som fortjent – fått som en har tjent.

Ikke bare er det rettferdig, men det er et resultat av rettferdighet. Det er derfor godt, og jeg ser med moralsk beundring på de som er mer produktive enn meg selv. Det er takket være disse produktive menneskene at jeg som student i dag har en levestandard de rikeste bare kunne drømme om for 30 år siden.

Dette er et særtrekk ved kapitalisme, at det kun tar en generasjon for de fattige å ta igjen levestandarden til de rike. For å ikke gå i en alt for vanlig statistisk felle er det viktig å påpeke at det er fattige som gruppe som tar igjen de rike som gruppe.

Over samme tidsperiode har individer gått både inn og ut av disse to gruppene.

Faktisk bekrefter en studie fra Universitetet i Michigan at hele 86 prosent av de 20 prosent fattigste klatret ut av fattigdom over en tidsperiode på bare ni år. Når man snakker om fattige over tid, snakker man ikke om de samme menneskene.

Den onde ulikheten

Men det er ikke sikkert at personen vi observerer løper til bussen. Hun kan løpe fra en raner. Denne raneren kan være fra privat eller offentlig sektor.

Om raneren er fra privat sektor er det statens oppgave å beskytte henne. Om det er en raner fra det offentlige har vi et strukturelt problem.

I dag er dessverre alt for mye av ulikheten vi ser rundt oss et resultat av skatter og reguleringer. De rikeste er vernet fra konkurranse igjennom byråkrati-barrierer for unge, fattige nykommere i markedet.

Regulering av innvandring hindrer fattige i å flytte til tryggere land hvor de kunne blomstret produktivt. Reguleringer av kapital hindrer investorer i å flytte pengene dit det kunne ha hjulpet flere. Toll hindrer fattige i å handle med rike. Minstelønn sperrer de minst produktive ute av arbeidslivet.

Denne ulikheten er urettferdig.

Vi vil alltid være ulike. Spørsmålet er om vi har friheten til å være ulike av de rette grunnene.

En bok som peker på ulikhet har ingen argumentasjonsverdi, det er i seg selv totalt irrelevant. Spørsmålet handler ikke om likhet og ulikhet, men rett og urett; om hun løper til bussen eller fra en raner...